ute på tundraen

Det er middagstid. I kantina er det plass til 30 personer, men det 45 personer som trenger mat. Her ute på permafrosten er det de sterkeste, eventuelt de som trenger minst mat, som overlever. Serveringen nærmer seg faretruende fort og jeg er 3 km unna… Jeg løper bort til helikopteret, kaster meg inn i det, slenger på headsettet og spør så høflig jeg kan om jeg ikke kan bli transportert til kantina. ”Yes, sir” svarer piloten. Han fyrer i gang maskinen. 30 meter over bakken fyker vi bortover tundraen i 200 km i timen. Stakkarene som måtte kjøre snøscooter titter fortvilt opp på helikopteret og skjønner at mat-slaget er tapt. Jeg har vunnet dagens kamp for tilværelsen.