aurora borealis på besøk i trondheim

Etter mye forhåndsomtale tok Aurora Boralis seg tid til en liten visitt til Trondheim. Det tok litt tid før hun dukket opp på himmelscenen, så i ventetiden danset det hvite Led-lyset over isen på Baklidammen og lagde nordlysmønster i nattemørket.

Aurora Boralis skuffet ikke når hun først begynte showet. sitt, Klar og tydelig, men stor fart og mange uttrykksformer gjorde at forestillingen absolutt ble severdig.

svarthetta - høyeste topp i Rennebu

Parkerte bilen på fint brøytet parkeringsplass (50kr) ved Sørøyåsen i Nerskogen. Derifra var det fint oppgåtte skispor mot Skrikdalen, og det passet oss bra da vi startet ganske sent på lørdagen. Etter at vi hadde passert bekken Skrika snudde de fleste skisporene sørover, mens vi fulgte ett dobbeltspor mot nord. Ved Skriktjønnin fant vi et sted der vi kunne slå opp teltet litt i le for vinden. Søndag startet vi fra teltet i halv ni tiden. Planen var å gå opp nordryggen til Svarthetta, men når vi kom nærmere så det ut som om nordøstryggen også så fin ut, og den ville gjøre turen litt kortere. Nordøstryggen var grei å gå opp uten ski på bena, men det blåste ganske hardt så det gjaldt å holde fast på alt som kunne blåse vekk. Oppe på selve toppen var vinden  mindre hard, men selvom det var sol fristet det ikke med noen lengre lunsj. Tok samme veien tilbake og lunchen ble spist i teltveggen. Kom tilbake til parkeringsplassen før sola gikk ned.

Fakta fra GPS'en: 24,9 km (900 hm) - 25t 30 min, 3t 59 min opp, 3t 13 min ned.

skeleton fra hyttetaket

En søndag i januar ble det arrangert skeleton fra et hyttetak på Lønset. Store deler av søndagen ble brukt til å konstruere akebanen som gikk ned fra taket, inn i to doserte svinger, gjennom en tunnel og inn i ett fartstrekke fram til mål. Bestetiden ble i overkant av 8 sekunder, men det var store variasjoner alt ettersom hvordan man tok doseringene, og ikke minst om man kom ut i løssnøen. Det var et vellykket arrangement, og det ble servert pølser og vafler til såvel vinnere som tapere.

omnfjellvarden - høyeste topp i orkdal

Parkerte bilen langs fylkesvei 301 i Langlidalen. Planen var å parkere på en parkeringsplass som ligger der, men den var ikke brøytet så tidlig på vinteren. I den tiden vi brukte på å ta på skiene kom det 5 biler til som også skulle ut på tur, og det var tydelige skispor oppover mot Omnfjellet. Vi fulgte skisporene og passerte etterhvert Steinbrothytte på vei til Omnfjellet. Ved varden på Omnfjellet der trimboka lå, stoppet skisporene, mens vi fortsatte til Omnfjellvarden som er noen få meter høyere. Det ble ikke den lange stoppen på toppen da sola stod lavt, kuldegradene var rundt -8 og det blåste bris. På vei ned gikk vi innom Steinbrothytta og spiste lunsjen i vinterbua, noe som gjorde at den ble adskillige mye lengre og mer komfortabel enn om den skulle bli fortært utendørs.

Fakta fra GPS'en: 10,9 km (460 hm) - 2t 1min opp, 47 min ned, og 3t 53min  tilsammen.

nevelfjell - høyeste topp i lillehammer

Vi parkerte bilen på 40 kroners parkeringen på Nordsæter, og fulgte skiltingen til Nevelfjell derifra. Stormen Dagmar hadde herjet de siste dagene over store deler av Norge, så det var lave forventninger om gode skiforhold til toppen, men det ble bedre enn fryktet. En løypemaskin hadde nylig kjørt i trasen til Pellestova og laget to spor etter beltene hvor det var mykt og lett å gå. Nærmere toppen ble det mer avblåst og hardt, og de siste 300 meterne ble skiene tatt av fordi det var lettere å gå på beina mellom alle steinene som stakk opp. På toppen var den en liten nødbu der man kunne komme i ly for vinden og utsiktstavle med pil der man kunne sikte på andre topper i fjern og nær.

Fakta fra GPS'en: 8,2 km (260 hm) - 1t 28 min opp, 29 min ned, 2t tilsammen.

elgshøgda - høyeste topp i skaun

Vi svingte av ved Skaun kirke og kjørte inn til Krokstadsætra, eller Krokstadsætrin som www.norgeskart.no liker å kalle plassen. Den siste biten inn til parkeringsplassen var bomvei, men det var mye vei for 20 kr. Fra parkeringsplassen var det fint oppkjørte skispor helt opp til Elgshøgda. Når det i tillegg var - 6 grader og blå himmel ble det en veldig fin tur, selvom smøringen på skiene var i mykeste laget og det kunne glidd bedre.

Fakta fra GPS'en: 12,4 km (244 hm) - 44 min opp, 38 min ned og 1t 35 min tilsammen.

taraldrudåsen - høyeste ås i våler

Denne åsen hadde vært lett match hvis vi hadde parkert på riktig plass, og med litt bedre planlegging burde Skiptvedt-toppen vært tatt med på samme turen. Vi parkerte ved en kjettingbom nesten i enden av en grusvei 2,5 km sør for toppen. Vi startet med å gå gjennom ett gårdstun, men så sluttet alt av veier og stier, og i stedet bar det rett ut i skogen, med retning mest mulig mot toppen. Etter hvert kom vi fram til hyttegrenda der vi egentlig hadde tenkt til å parkere, og så var det på nytt gps-kurs de siste 400 meterne mot toppen. Selve toppunktet var lett å definere siden det var bygd et høyt tårn der. På vei tilbake gikk vi litt lengre i distanse, men mesteparten av turen gikk på vei, så det føltes adskillig lettere. Siden det også begynte å bli mørkt kunne det blitt en tøff tur tilbake om vi ikke hadde funnet denne grusveien og det ville vært risiko for at det kunne blitt forsinket oppmøte på et julebord.

Fakta fra GPS’en: 8,4 km (170hm) – 54 min fram, 57 min tilbake og 1t 58 min til sammen. 

rambergåsen - høyeste ås i moss

Turen fortsatte framover fra Rygge. Dagens andre kommunetopp var Ramsjøåsen i Moss. Bilen ble parkert på en parkeringsplass for joggere et par hundre meter etter Jeløya kapell, og det var bare å spasere opp til toppen. Vi gikk på nordsiden av et lite tjern opp til toppen, men det er nok hakket finere sti på sørside av dette tjernet. Utsikten nordover var bedre enn forventet for det hadde akkurat vært skogshogst i området.. Det var en kald vind, men det var ellers fint vær, så det stoppet oss ikke fra å ha en god lunsj på toppen. Det var ett oppslag på topppunktet om at en barnehagegruppe tidligere hadde vært der, og de hadde på samme turen krysset hele Jeløya. Vi var fornøyd med kun å bestige kommunetoppen, og den frister ikke spesielt til gjentakelse.

Fakta fra GPS’en: 1,1 km (33hm) – 9 min opp, 9 min ned og til sammen 48 min.

vardeåsen - høyeste varde i rygge

Bilen ble parkert ved Nyjordet langs fylkesvei 119. Derifra var det merket sti opp til utsiktstårnet på Vardeåsen. Stien gikk inn i Vardeåsen naturreservat der det meste var forbudt, sånn som sykling og hesteridning, og hele reservatet holdt på å gro igjen. Tårnet på Vardeåsen var så høyt at man kom over den magiske 100 metersgrensen, og utsikten i alle retninger var flott for været var bra.

Fakta fra GPS: 2,2 km (60 hm) - 14 min opp, 13 min ned og 39 min tilsammen.

kjerringklumpen - den høyeste klumpen i leksvik

Bilen ble parkert ved Reveltunet. Jeg trodde det skulle gå ganske greit å finne dette tunet siden det var skiltet opp dit på riksvei 755, jeg hadde GPS koordinatene og jeg hadde tittet på kartet før jeg kjørte avgårde. Det viste seg at det var ett par små gårdsveier som allikevel måtte testes ut før jeg fant fram. Skiltingen videre til Kjerringklumpen er det derimot ingen merknader til. Stien til toppen var for dagen gjort om til en liten elv mange steder, og det var småregn i luften hele veien, så det ble en ganske våt opplevelse. Skyene lå heldigvis litt høyere enn 601 meter, så det var faktisk litt utsikt, eller ihvertfall såpass at man kunne forestille seg at det ville vært bra utsikt om været var bedre. Planen var å ta Frostatoppen på vei hjem, men den planen gikk ut da tiden gikk litt raskere enn forventet. Dagens observasjon av dyreliv var to rådyr og to ekorn sett fra bilen.

Fakta fra GPS'en : 7,8 km (503 hm) - 57 min opp, 43 min ned, 1 t 49 min tilsammen.

forollhogna - midtre gauldal og holtålens høyste topp

En ny dobbeltopp! Det var meldt bra vær denne lørdagen, så startet tidlig fra Trondheim, og kjørte innover en bomvei (50 kr)  i Synnerdalen, innerst i Budalen. Der var det en parkeringsplass og skiltet sti videre sørover til Forollhogna. Stien var lett å følge hele veien til toppen selvom mange av skiltene med Forollhogna påskrevet lå på bakken. Bakken var forøvrig frosset, så det ble ingen trønderske myrer på denne turen. Ett lemen prøvde å skremme oss vekk fra stien, men det er nå ganske søtt tiltross for sitt hissig temperament. På toppen blåste det ganske heftig, så det var gode muligheter for å teste ut hvor aerodynamisk man er.

Fakta fra GPS'en:14,0 km (740 hm) - Tilsammen 5t 7 min, 2t 17 min opp, 1t 53 min ned.

Ganske hissig lemen...

Skilting til Forollhogna.

fongen - stjørdal og meråkers høyeste topp

Det hadde vært mildt lenge, så satset på at litt av snøen i høyden hadde smeltet igjen og satte kursen mot Fongen, dobbeltopp på grensen mellom Meråker og Selbu. Kjørte til Flora og oppover en bomvei (30 kr) fra Sollia. Parkerte ved stien som førte til Nedre Måltopptjenna. Lørdag gikk vi inn til Schulzhytta, som vi kanskje ikke så overraskende hadde for oss selv selvom været var fint på lørdagen. Dagene begynner å bli ganske korte i november, så siden turen startet ganske sent var det kjekt med god hodelykt og gps for å finne hytta. Søndag stod vi opp i sekstiden for å ha mest mulig dagslys. Vi gikk opp Ramskaret og fulgte ryggen over 1045 kollen opp til toppen. På vei oppover var det ett par illsinte lemen som prøvde å skremme oss ned igjen, men vi lot oss ikke stoppe. Etterhvert begynte vi å møte litt snø, men stort sett bar den ganske godt, og det var bare noen steder man fallt gjennom til hofta. På toppen var det grått, litt regn i lufta, og ingen utsikt. Satte så kursen tilbake mot bilen, og så en flokk med reinsdyr på ned fra Fongen. Mot slutten av turen begynte mørke å komme krypende igjen, men fant mer eller mindre tilfeldig en ganske god sti som tok oss greit nesten helt tilbake til bilen. Det ble en lang tur så det smakte utmerket med spis så mye du vil buffet på Vertshuset Caroline i Flora ved veis ende.

Fakta fra GPS: 41,5 km (1669 hm) - tilsammen 27 timer 42 min inkl. overnatting - 7t 33 min opp, 5t 27 min tilbake.

kuli - smølas høyeste kul

Kulen som er Smølas høyste punkt heter vel egentlig Ramdalshaugen, men siden den ligger på Kuløya og turen startet fra Kulisteinen velger jeg å døpe den om til Kuli. Turen tok litt lengre tid enn forventet for når man ikke hadde tittet på kartet før man startet, så ble det mange skrenter og kratt som måtte forseres på veien. Landskapet var fullt av små kløfter og skrenter som stod 90 grader på gåretningen, og i tillegg var det mange luretopper som man selvfølgelig måtte gå oppå, bare for konstatere at det lå en enda høyere kul litt lengre bak.

Kuli ble dagens andre kommunetopp og en bonus for å ha startet dagen ganske tidlig. Parkerte i svingen før severdigheten Kulisteinen som det er skiltet til når man ankommer Kuløya. Skulle turen ha blitt gjort om igjen på en rask og effektiv måte, ville jeg gått langs veien på sørsiden av øya inntil man passerer en et forlatt hus litt sør-øst for toppen og deretter prøvd å komme meg opp til toppen. Det var denne veien som ble tatt tilbake til bilen. På Gurisenteret ble det pølse-i-brød og cola mens man ventet på ferja.

Kule fakta fra GPS'en: 4,7 km (130 hm) - 37 min opp, 38 min tilbake, tilsammen 1t31 min.

stabben - aures høyeste topp

Stabben var helgens kommunetopp-mål. Kjørte på lørdagsformiddag fra Trondheim til fergeleiet på Hennset i Halsa kommune. Der ble det en liten sykletur mens man ventet på ferja, men turen ble ikke så lang siden kjedet på sykkelen røk i første oppoverbakke. Overnattet på turistforeningshytta Nersetra i et fint oppusset stabbur. Det var fest på hovedhuset, men i stabburet var vi alene.

Kjørte videre til Innerberg på søndag og parkerte bilen på en parkeringsplass der grusveien stoppet og traktorveien startet. Fulgte traktorveien videre til stolpe 29 der det stod et skilt med Innerbergssalen. Derifra gikk det en sti oppover i lia, en sti som trenger å bli mer brukt for enkelte steder var den ganske utydelig, men med litt indianerteft var den mulig å følge til tregrensen. Fra tregrensen til selve toppen gikk vi strakeste veien. Det var mye steinur og bratt opp den veien.

På toppen var det en kjempevarde, og veldig god utsikt. Trollheimen og Sunndalsfjellene var dekket av snø. På vei opp til Stabben så vi bare noen få, enslige snøflekker.

Fakta fra GPS'en: 7 km (900 hm) - 1t 47 min opp, 1t 23 min ned, 3t 23 min tilsammen.

den trans-sibirske jernbane

Moskva, 2. september:

Turen med den trans-sibirske jernbane startet med trommefanfare og fyrverkeri på den røde plass i Moskva. Det var militær tattoo, og Hans Majestets Kongens Garde stod oppstilt i stiv geledd og ønsket oss lykke til på togturen.

Ekaterinaburg, 5. september:

Toget har passert Ural-fjellene og er offisielt nesten i Sibir. Ekaterinaburg var det siste stedet tsarfamilien var i live, og nå har de blitt helgener og fått en kirke reist etter seg. Boris Jeltsin startet sin politiske karriere her som lokal partiformann mens han fortsatt var ung og lovende. I en landsby et stykke utpå bygda fikk vi omvisning i et bygdemuseum som lokalbefolkningen hadde donert gjenstander til. Den største samlingen bestod av vodkaflasker, men de var gjemt bak et forheng når skoleklasser kom på besøk. 6 bestemødre avsluttet museumsbesøket med å synge og danse for det “storfine” besøket fra Trondheim…

Irkutsk, 8. september:

Baikalsjøen er det største ferskvannsreservoar og den dypeste innsjøen i verden, men til tross for det er det ingen som har sett noen skummel sjøorm der. Små, feite ferskvannssel finnes det derimot i akvariet til Baikalsjøens forskningsstasjon. De hadde definitivt fått for mye mat og for lite mosjon. Det skulle være sunt å bade i Baikalsjøen, så vi gjorde det, og ifølge lokale kilder skulle dette øke livslengden med 25 år. I den transibirske jernbanes tidlige historie ble toget fraktet med båt over Baikalsjøen. Vi måtte tilbake til Irkutsk for å fortsette turen til Ulan-Ude.

Ulan-Ude, 10. september.

Vi ble innlosjert hos en pensjonert fransklærerinne, sammen med en argentiner , i noe som skulle være en slags hjemme-hos overnatting. Det ble mye oui, oui, og merci. Vi hadde heldigvis en flink guide som tok oss med ut av huset mesteparten av tiden, slik at det ikke ble mye tid til fingerspråk og enstavelseskommunikasjon. Vi fikk i stedet tid til å besøke et par buddisttempel, besøke en “ekte” innfødt som inviterte turister hjem til seg og komme hjem til “Old Belivers”. “Old Belivers” ble sagt å være Russlands svar på Amish-folket. De hadde flyktet til Sibir de de nektet å godta nye reformer som den russisk-ortodokse kirken innførte på 1700 tallet, og siden hadde de holdt fast på dette. Nå hadde de kommet på UNESCO sin verdensarvliste, og begynt å vise fram hvordan de levde til andre.

Grensa mellom Russland og Mongolia, 17. september.

3 timer venting, ingenting som skjer annet enn at russerne stokker om på togvognene og vi har fått tillatelse til å gjøre hva vi vil. Så tilbake i kupeen, litt venting, noen kommer og sjekker at vi har passene våre. Litt mer venting, noen kommer og samler inn passene våre. Litt mer venting, noen kommer og sjekker at alle er i riktig kupe. Litt mer venting. Noen kommer og sjekker at ingen har gjemt noen under senga eller i hattehyllene. En god del mer venting. Passene våre kommer tilbake. Etter 6 timer kjører toget videre i 10 minutter over grensa til Mongolia. Samme prosedyre, men denne gangen greier de det på tre timer. Mongolia, her er vi!

Ulan-Bator, 18.september.

Nakki møtte oss på togperrongen og skal være vår guide de neste 6 dagene. Vi skal ut på tur og Nakki er oppriktig bekymret for hvordan vi skal greie oss uten 220V elektrisitet, Wi-Fi og dusj. Vi er jo tross alt europerere, kun forèt på E-stoffer og vi har sikkert aldri sett en stjernehimmel før. Vi prøver å berolige ham, men da er han allerede langt inne i en ny monolog om hvor høyt han elsker å prate engelsk. Å prate engelsk ligger på samme linje som kona og barnet, eller kanskje bittelitt under.

Ute på de mongolske steppene blir vi hilst velkommen med hestemelk og tørket ost av familien vi skal bo hos. Jeg vurderer et øyeblikk på om jeg skal pårope meg laktoseintoleranse, men vurderer situasjonen raskt dithen at om jeg ikke skal sulte de neste tre dagene, må jeg spise det jeg blir tilbudt. Livet på steppene går sin gang de neste dagene. Geiter må gjetes, geiter må slaktes, kuruker må plukkes opp for tørking i sola, mat må lages og så blir det kveld. Det blir også tid til et frieri ute på slettene. Ringen til 30.000 tugrik kjøpt fra en lokal gateselger gjør antakelig utslaget, og svaret på frieriet blir ja.

Vi overrasker guiden vår positivt, og greier faktisk fint 3 dager uten tilgang til verken strøm eller dusj. Neste post på programmet er å forflytte seg til andre siden av Ulan Bator, til en mer sivilisert teltlandsby med både strøm og dusj, spesialdesignet for vestlige turister. På vei gjennom byen må vi stoppe to ganger. Guiden vår må nemlig levere en pose med skittentøy til sin svigermor, han har tross alt vært tre dager i villmarka. 10 minutter senere kjører vi forbi en annen gammel dame som sitter i veikanten og venter på oss. Det er guidens mor som har en pose med ost han liker godt.

I Elstei Ger står hesteridning på programmet for de som ikke ligger rett ut i senga. Hesten ser ut til å være pent dressert, men tydeligvis forelsket i hesten til ei japansk jente, så til tross for det nylige frieriet, blir det skulderflørting fra hesteryggen. På ettermiddagen skal en av de lokale nomadene brennmerke hestene sine, og byr etterpå på fersk hestemelk.

Grensa mellom Mongolia og Kina, 22. september

På grensa mellom Mongolia og Kina smalner jernbanesporet inn, og understellet på vognene på byttes ut til noe som kan brukes i videre. Vognene blir løftet opp, gammelt understell blir skjøvet vekk og nytt understell kommer trillende inn. Så går turen videre.

Beijing, 23. september

Beijing er stort, og det frister å bruke en taxisykkel for å komme seg fra ene siden av den forbudte by til den andre. Første og beste taxisyklist gir en pris som ikke er all verden, før man blir syklet inn i en bakgate uten mennesker, og prisen blir økt med 100 ganger. Forsøk på forhandlinger fører ikke fram, taxisyklisten blir aggressiv i stemmen, og usikker som man er på om dette er ett ran eller bare svindling betaler man seg ut av situasjonen.

Beijings severdigheter, som for eksempel Den forbudt by og OL arenaen Birds nest, ligger tett innpakket i forurensing fra byens utallige kullkraftverk og andre forurensningskilder.

Og så var turen slutt, og Aeroflot tok oss trygt tilbake til Norge.

gråurda - snillfjords høyeste topp

Bilen ble parkert ved innkjørselen til Kudalen. Veien inn til Kudalen var sperret med bom, men det var en stor og fin parkeringsplass utenfor. Vi fulgte hovedveien til fots videre inntil vi hadde krysset Vutudalselva. Fra broa tok vi sikte på øverste delen av Fjellbekken, og kravlet oss oppover gjennom stein og kratt. Når man endelig var ferdig med det bratteste partiet var det strake veien til varden på toppen. For å få litt mer ut av turen og finværet ble det valgt en annen rute tilbake. Det man fikk ut av den andre ruten var masse myr og en våt rumpe etter å ha sklidd på det sleipe underlaget.

Fakta fra GPS'en: 9,2 km 650 hm - 1t42 min opp, 1t20 min ned og 3t 22 min tilsammen

sluttspill i bedriftsserien

Året ble avsluttet med sluttspill på Eberg. Det ble seier over Tregården Eiendom (4-2) og Strinda vgs (3-2), før Verdenslaget ble for sterke i kvartfinalen og vant 2-1.

I serien endte Fotballgutta på 6. plass, men bare to poeng fra 3. plassen. Promacon vant serien foran Verdenslaget og Politiet.

hodnenuten - rennesøys høyeste nut

Rennesøy er forbundet med fastlandet med to undersjøiske tunneler som faktisk ikke har bompenger... Rett etter at jeg kom ut av den siste tunnelen tok jeg av til høyre på riksvei 574 og kjørte til Heggland. Jeg parkerte på en parkeringsplass, og snørte på meg joggeskoene. Fra parkeringsplassen er det merkede stier hele veien til Hodnenuten. Stiene var preget av at det hadde regnet jevnt den siste tiden, og turen til toppen var vel egentlig en eneste lang gjørmeløype. På toppen var det plassert en kikkert som det gikk an å bruke. Jeg gjorde tilbaketuren litt lengre, ved å følge de merkede stiene i en slags rundløype.

Fakta fra GPS'en: 7,1 km (280 hm) - 27 min opp, 45 min tilbake, 1t 19 min tilsammen.

storestygge svånåtinden - lesjas høyeste fjell

Regnfull tur i Dovrefjell... Kjørte til Hjerkinn, og inn grusveien til Snøheim. Teltet var med i sekken og ble slått opp like før Heimaste Svånåkollen, like før det begynte å regne. Dagen etter gikk turen først opp Store Skredahøin, en 2004 meters topp, før den gikk ned i dalen mellom Nordre Skredahøin og Svånåtinden. Gikk i ura på vestsiden opp til Storestygge Svånåtinden, og på østryggen ned fra toppen.

Været var heller labert på turen. Det var regn, vind og tåke over 1800 meter, og generelt ikke spesielt trivelige forhold. Steinene var glatte og det var mye streinrøys som skulle passeres. Bekkene og elvene i området ble utover på lørdagen ganske store, men man rakk å krysse Svone tidlig på dagen før den fikk samlet opp for mye vann. Østryggen ned fra Storestygge ble mer spennende enn den hadde vært uten tåke og med kompass som eneste hjelpemiddel for å vite om man gikk i riktig retning. Teltet stod heldigvis på samme plass når man kom tilbake fra tur, og i teltet lå det en pakke med Minde sjokolade som egnet seg godt til trøstespising.

Fakta fra GPS: 26,6 km (1500 hm) - Tilsammen 13 timer med tur.

fbk - verdenslaget 4 - 8 ( 0-2)

Det ble tap for Verdenslaget for n'te gang på rad. Verdenslaget var som vanlig ballsikre når de hadde ballen i laget, og det første målet var et kremmerhus av en scoring. FBK hadde ballen litt mindre i laget, men var ikke ufarlig når de kom seg framover på banen.. Det kunne fort blitt ett mål i første omgang.

Verdenslaget gikk opp i 3 - 0 før FBK, kanskje litt mot spillets gang i den perioden, greide å score to raske. Så stoppet det pluteslig litt opp igjen for fotballgutta, eller rettere sagt var alle på feil plass til feil tid, og Verdenslaget kontret inn noen mål. Da raknet det litt, og FBK dro på seg både ett og to gule kort, og så ble det ett rødt kort ut av frustrasjon. FBK avsluttet allikevel kampen med ett neste minst like vakkert mål som Verdenslaget startet med, da Bendik trikset ballen over en spiller og avsluttet sikkert alene med keeper.

Laget: Kristian - Jon Eirik, Jan Tore - Morten(1), Peter, Bendik (2), Bjørnar, Gjermund - Tommy (1)

djuptjernkampen - høyeste topp i nord-aurdal

Det var 10års og 5års jubileum på Valdres fhs denne helgen, men det var få jubilanter som viste hva den høyeste toppen i Nord-Aurdal het. Toppen heter Djuptjernkampen, og for å komme seg dit må følger man riksvei 204 forbi Leirin og videre til en fin parkeringsplass på østsiden av Sebu-Røssjøen. Selve turen starter med en grusvei inn til Tronhus der det gikk en hest og spiste gress. Derifra går det sti videre forbi fjellet Solskiva og helt opp til Djuptjernkampen. Vi prøvde på en liten snarvei, men kom innpå en myr og ble våte på føttene. Det viste seg at stien som vi fulgte tilbake var like våt, men mye mer leirete. Det var fin temperatur for å være på tur, men det blåste friskt på toppen.

Harde fakta fra GPS loggen: 13,1 km ( 595 hm) - 1t20 min opp, 1t16 min tilbake, tilsammen 3t inkludert matpause.

ullandshaugen - høyeste haug i stavanger

Ullandhaug i Stavanger kan neste konkurrere med Tinghaug når det gjelder hvor lett det er å komme seg til toppen. Ullandhaug har riktignok asfaltert vei helt fram, men parkeringsplassen er 400 meter fra høyeste punktet og det er noen flere høydemeter å gå, så Ullandhaug når ikke helt opp i konkurransen. På toppen kan man fortsette enda 40 trappetrinn opp i tv-tårnet som er bygget der, og derifra kan man sikte seg inn på forskjellige plasser i området rundt Stavanger ved hjelp av en innretning som DNT har plassert der for lenge siden.

Småfakta fra GPS'en: 0,8 km - Tilsammen 15 min, 4 min opp, 4 min ned.

kjerrberget - høyeste haugen i sola

Kjerrberget levde opp til navnet sitt. Parkerte i en blindvei, og hadde tenkt til å følge en sti ett stykke oppover mot toppen, men denne stien var sperret med port og piggtråd. Utenfor gjerdet gikk det en annen liten sti, men denne stien endte opp i en steinur som var bevokst med busker og kratt. Når man allikevel var kommet seg ett godt stykke oppover var det bare å fortsette, og plutselig var man ute av vegetasjonen og Avinors innflyvingsutstyr til Sola kom til syne. På toppen var det også en liten gruppe unger som kunne fortelle at det gikk en bedre sti ned igjen. Til tross for at det ble litt lengre tur tilbake til bilen var det et enkelt valg å skifte rute.

Fakta fra GPS'en: 47 min - 10 min opp og 15 min ned

signalhaugen - høyeste haug i randaberg

Bilen ble parkert på fergekaia i Mekjarvik. Derifra gikk turen noen meter på en vei langs sjøen mot vest for å prøve å komme seg inn på en vei som ledet rett sørover mot Signaltoppen. Denne veien var ikke like enkel å finne som det så ut som på kartet, og man endte tidlig opp langs kanten på noen beitemarker for store kyr med GPS’en som eneste ledsager. Ett par damer hadde en rast på en forhaug til Signalhaugen, og ble lettere forbauset over at det var andre mennesker på tur i samme området. Fant tilslutt tre jernstolper festet fast i bakken, og tok en langt lettere vei tilbake til ferjekaia.

Fakta fra GPS'en: 3 km - Tilsammen 48 min, 26 min opp til toppen, 16 min ned.

tinghaug - høyeste haug i klepp

Tinghaugen i Klepp stiller nok sterkt i kategorien om å være Norges enkleste kommunetopp. Egen parkeringsplass 200 meter fra det høyeste punktet, gresset langs stien som førte til høyeste punktet var nyklippet, måtte nesten bruke vater for å finne ut om det var noen høydeforskjell mellom parkeringsplass og høyeste punktet, og det hele var godt merket med skilt og informasjonstavler. På en av informasjonstavlene ble det bekreftet at dette var det høyeste punktet på lav Jæren.

Fakta fra GPS'en: 0,4 km - Totalt 9 min, 3 min hver vei.