Frostadtinden - Høyeste tinden i Skodje

3 kommunetopper på rad, Ålesund, Sula og denne gangen nesten opp på Skodje sin. Startpunktet for turen ble lagt til Høgsetra, hvilket kostet 40 kroner i bompenger for å slippe 1.3 km og 150 høydemeter. Definitivt verdt det.. Fra Høgsetra var det nylig anlagt en bred fjellveg det første strekket. Ikke spesielt vakkert, men vegskråningen gror nok snart til igjen. Ved høyeste punktet på vegen, tok det av en sti som gikk videre. Herifra føltes det litt mer som å være på fjelltur. Kom etterhvert fram til en varde som var merket med Frostadtinden og korrekt høyde. Her satt det også en mann som tilbød kjeks og hjalp til med det obligatorisk toppbilde. Tok den samme veien tilbake. Vel tilbake viser det seg at toppen jeg var på ikke var høyest - det var bare et lureskilt - faktisk topp var 500 meter videre langs ryggen og 7 meter høyere. Nedtur. Flaks i dårlig planlegging er at Haram sin høyeste topp ikke ligger så langt unna, sånn at jeg allikevel må tilbake til dette området.

Vardane - Høyeste varde i Sula

Etter topptur til Vasstrandfjellet i Ålesund, var det duket for andre kommunetopp på rad. Denne gangen gikk turen til Vardane i Sula, rett på motsatt side av Borgundfjorden for Ålesund. Kjøreturen gikk nærmere bestemt til toppen av Langevåg der det var en utfartsparkering for Tverrfjellets topper. Med på turen var det godt selskap av to andre tunnelinspekstører som trengte litt sol og frisk luft. Fra parkeringsplassen gikk vi på sti rett oppover. Halvveis opp følger vi plutselig bekkedrag og dyretråkk i stedet for stien, men vi finner den fort igjen. Samtidig som vi finner igjen stien, letter også tåka som har dekket for utsikten. På toppen viser Møre seg igjen fra sin absolutt beste septemberside, men nærmest vindstille og skyfri himmel. Turen ned igjen blir gjort som en rundtur rundt Molværsvatnet, via Von-hytta som bare er åpne på røde dager. Neste nede møter vi ettermiddagsrushet av turgåere som er på vei oppover.

Vassstrandfjellet - Høyeste fjellet i Ålesund


Etter å ha vært flere arbeidsuker i Møre, ble det tilslutt en uke med passelig nærhet til nye kommunetopper som kunne bestiges utenfor arbeidstid. Ukas første topp ble Vassstrandfjellet i Ålesund. Joggesko og lett oppakning ble lagt inn i bilen, litt nødproviant av typen brus, sjokolade og banan ble kjøpt inn, og litt senere enn planlagt kjørte jeg avgårde mot sørsiden av Brusdalsvatnet. I en parkeringslomme i bunnen av en skogsbilveg nær utløpet av Vasstrandelva ble bilen parkert. I veldig lett jogg, men allikevel med nær maks puls, gikk det jevnt oppover langs skogsbilvegen til Langevatnet. Etter Langevatnet var skogsbilvegen slutt, men stien videre til toppen var tydelig og lett å følge. Selve Ålesundtoppen ligger 75 meter før det høyeste punktet. De obligatoriske toppbildene ble tatt ved kommunetoppen, før det ble pause på hovedtoppen der sedvanlige høflighetsfraser om ekstremt pent vær ble utvekslet med en annen toppturgjenger. Før jeg gikk samme rute ned igjen, ble det tid til en liten halvtimes høneblund i finværet.

Trettekollen - Høyeste kolle i Nedre Eiker

Kjørte bil opp Eiksetervegen, betalte 20 kroner kontant i bompenger og parkerte bilen nedenfor plassen Solvang. Uten å titte alt for mye på kartet fulgte vi Lisbekken oppover til Løken. Gikk ikke så alt for lang før vi fant ut at det ikke var korteste veien, men vinterløypa nordover fra Løken tok oss tilbake til planlagt rute. De to syklene som var med ble parkert sør for Svarthamnsetra, og derfra tok vi bena fatt. Det ble hopping fra stein til stein over søledammer, noen tok seg til og med et bad i en bekk og ble klissvåt fra topp til tå. På vei opp til Trettekollen ble det orientering gjennom skog og blåbærlyng fra kraftlinja, men Daidalos klarte ikke å stoppe oss fra å nå toppen. På vei tilbake fra toppen fant vi en mindre sti som kunne følges tilbake til stien ved kraftlinja, og deretter gikk det effektivt strakt til parkeringsplassen.

Kjerkeberget - Høyeste berg i Oslo

Familietur på sykkel fra Stryken til Katnosdammen DNT hytte på 18. mai. Mye oppover, og faktisk fortsatt litt snø i veien der solen ikke skinner så ofte. Framme på hytta ble det skobytte, og de eldste og yngste ble værende igjen, mens det for resten ble 7. års bryllupsjubileumsjoggetur langs blåsti opp til Kjerkeberget. Regn i lufta og vått i blåbærlyngen, men ellers en fin joggetur opp til lysthuset på toppen av Kjerkeberget. Returen gikk langs de samme stier tilbake til Katnosdammen. Der ble det kanopadling i lysegult vann (fullt av granpollen) og overnatting. Dagen etter ble det mer padling, før det var tid for å sykle tilbake til Stryken, denne gangen via Sandungen.

Sollia og Sollia vnv - Høyeste liene i Herøy og Sande


Etter flere dager med tunnelinspeksjoner var det tid for å lufte seg, og en ordentlig luftetur ble det. Treningsrommet på hotellet ble byttet ut med en liten biltur til lysløypeparkeringsplassen på Leikongeidet. I småregn og vind gikk turen oppover Sædalen. Med unntak av over myrene var stien opp til Sollia lett å følge. Bekken ned til Raudsandvannet fra Holmevatnet gikk for anledningen oppover på grunn av vinden. Oppe i høyden var det fortsatt litt snøflekker her og der, men lettere å gå på den enn gjennom myr. Oppe på Sollia og Sollia vnv ble de obligatoriske bildene tatt både i Herøy og Sande, med stort fokus på at ikke hansker og vanntetteposer skulle bli tatt av vinden og blåse rett ut i Stadthavet.

Punkt på Videvangshøgda - Ett av Bærums høyeste punkt

Parkerte bilen på den store parkeringsplassen ved Tobonn øverst i Lommedalen. Første delen av turen var dytting av sykler opp bakkene fra bommen og til Rognlivannet. Der forsøkte vi å lage bål, men veden var våt og tålmodigheten liten, så det ble kun litt røyk før fyrstikkesken var tom. Med brødmat og varm saft i magen la 1. kommunetoppsamler ut på tur alene mot det punktet på Vidvangshøgda som han trodde var toppen. Stiene var våte og sleipe, myrene i høyden hadde et tynt lag av frost, men ikke nok til å hindre våte sko. Fulgte litt stier, bushet gjennom litt skog, og kom etterhvert til Utsikten på Vidvangshøyden. Vel tilbake på laptopen for å studere GPS sporet ser man nå at det ikke var høyeste punktet. Både fotoapparat og mobiltelefon streiket når det obligatoriske toppbildet skulle bli tatt hvilket i ettertid tolkes som tegn på at dette ikke var riktig kommunetopp, så det får bli et nytt forsøk en annen gang.

Marifjell - Høyeste fjell i Nannestad

Etter en natts akklimatisering på DNT sin Vikkelihytta var det klart for et raskt forsøk på å nå toppen av Marifjell. Jeg plukket med meg det viktigste, altså GPS og kamera, og la i vei. Fra Vikkelihytta var det bare å følge blåmerket sti med skilting til Marifjell i alle viktige stikryss. Det ble en fin løpetur i solsteika, og det var bare greit at føttene ble litt våte i enkelte myrpartier. Nesten oppe var det fortsatt noen små snøflekker som lå igjen som et minne om vinteren. På toppen var det tårn, turbok, og termometer som viste 21 grader i skyggen. Det ble samme rute tilbake til Vikkelihytta. Etter et bad i Store Vikka gikk turen tilbake til Grustaket parkering. På veien gikk vi forbi en hund som fikk tilbud om å sitte i sykkelvognen fordi den hadde blitt bitt av en huggorm. (Tur/retur Grustaket - Vikkelihytta er ikke tatt med i GPS målingene.)

Bollerudåsen

På vei til bursdag i Østfold, og etter å ha vært en formiddag på Oscarsborg, bestemte jeg at jeg ville kjøre innom kommunetoppen i Ås. Ås-toppen har aldri virket som en topp som trengte mye planlegging, så jeg stolte på at jeg ved hjelp av mobiltelefon med internett lett skulle finne fram. Google guidet meg fint fram til vanntårnet, men der var det stopp. Appen med Norgeskart nektet å bli mer nøyaktig enn fylkesnivå, så da var det bare å stole på hukommelsen. Den ledet meg inn bak et vanntårn, og når jeg hadde vadet sånn passe langt i råtten snø og var på et punkt en antydning høyere en terrenget rundt, tok jeg de obligatoriske kommunetopp-bildene. I ettertid tyder alt på at jeg har vært en liten tur inn i Ski kommune, men jeg har ihvertfall vært høyere enn høyest i Ås. Topp godkjennes under tvil, og med krav om at hvis jeg er i nærområdet må korrekt tue i skogen bestiges.

Gaustatoppen og pkt. SØ for Gaustaråen - Høyeste i Tinn og Hjartdal


Høyeste punktet i Hjartdal
På toppen av Gaustatoppen

Dette var første ordentlig topptur med ski på aldri så lenge. Turen gikk mot Gaustatoppen, og bilen ble parkert på skiltet skiparkering nær avkjøringen til Kvitåvatnvegen. Været var upåklagelig fra start av, ikke en sky på himmelen så langt øye kunne se, og det er vel sånn cirka 1/6 del av Norge når man står på toppen av Gaustatoppen. Labbet oppover fra parkeringplassen, og det samme gjorde en lang rekke andre toppturentusiaster. Etter å ha gått i tog opp til ryggen av Gaustatoppmassivet, skar vi ut av rekken og trasket sørover mot høyeste punktet i Hjartdal, en sted som definitivt ikke var like populært som Gaustatoppen. Etter å ha besøkt Hjartdal ganske så alene, satte vi kursen mot Gaustatoppen der alle andre var. På toppen var det fortsatt like fint vær og fantastisk utsikt denne dagen. Kulden kjentes godt i kjakene i motvinden tilbake fra selve topppunktet, men gjorde at snøen ned fra turisthytta var perfekt for de første telemarkssvingen på lang, lang tid.

De ytre Hebridene

Pappa pakket sekker og poser med polvotter og gummistøvler inn i bilen. Alt som mamma dagene i forveien hadde gjort klart ble krysset av og sjekket inn for en ukes ferie til noen forblåste øyer utenfor Skottlands vestkyst. Bare pappas allværsjakke ble hengende på en knagg i gangen, for det var tross alt ikke bruk for den i en varm bil på vei til flyplassen. Hvordan skal dette gå? Følg med, følg med....

Fredag - Fasten your seatbelt! Vi går inn for mellomlanding i Glasgow og skal på Holiday Inn hotell-til-hotell tur. Med oppakning for en uke krysser vi strie veier og i lyset fra tusen lyktestolper navigerer vi oss etterhvert fram til riktig hotell. Stuptrøtte kaster vi oss ned i senga, leser 2 og en halv Thomas Toget bok og sovner.


Lørdag - Reisen til de ytre Hebridene fortsetter i strålende solskinn, i et propellfly, over skyene. Flyet dumper etterhvert ned på flystripa på Benbecula, der vi får nøyaktig 5 minutter på å finne leiebilen, en Peugeot. Siden øygruppas eneste bilforhandler er Peugeot, og fordi instruksjonen sa at bilen stod til venstre for flyplassen, men ikke om det var når man kom til eller fra, bruker vi mer enn vår tilmålte tid og får nærkontakt med første regnskur. I søkkvåt tilstand skjønner vi nå at her kan man ikke nøle. Vi åpner døra på nærmeste bil, og ikke overraskende står nøklene i tenningen. Med den kjører vi til et feriehus som kan ligne beskrivelsen fra Internett, og ikke overraskende ligger nøklene under dørmatta. Nå nøler vi ikke, vi pakker ut og flytter inn.

Søndag - Vi titter ut av vinduet, og sannelig ser det ut til å bli en fin dag. Blå himmel og titter man nøye nok etter kan man også se skygger som leker seg utenfor kjøkkenvinduet. (Her var det fristende å skrive at sola sendte sine varme stråler inn gjennom kjøkkenvinduet , men det hadde ikke gått gjennom faktasjekken siden kjøkkenet ligger på vestsiden av huset). Vi skynder oss med å få uteklærne på, går ut, og blir blåst inn igjen. Ved neste forsøk er vi bedre forberedt, lener overkroppen litt lengre forover og finner balansen. Så gjør vi sånne ting som man kan gjøre på en øy; titter på at ferga kommer inn, teller hvor mange bobiler som er på den, plukker opp søppel etter turistene og selvfølgelig går opp på dagens øys høyeste punkt.

Mandag - Det tar bare to dager før gamle-tante Rana som vi har kommet for å besøke ikke lengre greier å motstå det uuttalte, men likefullt harde presset, og tilbyr seg å passe på de to minste, så de to største kan prøve seg på guidebokas lengste fottur, South Uist egen "Heute Route". Matpakker blir smurt, transport blir arrangert og kart, kompass og GPS blir funnet fram. Det blir en tur med vinden i ryggen, vinden i fleisen, vind fra siden, og ved en og annen anledning er man også i le for vinden. I en liten periode er det vind og hagl. Den eneste måten å komme seg framover på da var å gå baklengs. Vi snudde ryggen til og håpet på bedre vær, og ganske riktig, 5 min senere skinte sola igjen. Av fire på ferie kom to stykk  seg på tre topper denne dagen; Techla, Beinn Mohr og...

Tirsdag - Etter noen dager uten Internett forbindelse blir abstinensene for sterke og turen går til det lokale skolebiblioteket som kan friste med to maskiner koblet opp mot verdensveven. Samtidig som siste nytt utenfra blir lastet ned, tramper den lokale barnehagen inn og gjør store øyne når de får se at årets første turister har ankommet. Det blir sagt noen ord på et språk vi ikke forstår, men ut ifra tittelene på bøkene i biblioteket kan det identifiseres som gallisk, og alle finner en plass å sitte for dagens høytlesningsstund. I boka som blir lest får vi høre om alt det rare som finnes i et bibliotek. Så blir det sagt noe på gallisk,og like fort som barnehagebarna har kommet inn, har de stilt seg opp på to rekker og marsjert ut igjen.



Onsdag - Vi våkner opp til vind og ruskevær og værmeldingen tyder ikke på at det skal bli noen endring med det aller første. Etter å bygd lego, tatt ifra hverandre og satt sammen igjen de samme klossene nok ganger trenger vi en liten utflukt. Vi setter oss i bilen og kjører en tur. Vi har fått høre at det gjelder å tilpasse farten til møtende biler, sånn at man får til en smidig passering på de mange møteplassene som er. Vi prøver så godt vi kan, men leiebilen vi har må tydeligvis være beryktet for alle lokale sjåfører kjører inn på siden med god margin.

Torsdag - Det blåser fortsatt godt rundt husveggene, så vi drar likesågodt til South-Uist eneste lille skog. Det er en liten samling av trær fint plantet på rekke og rad. I tretoppene har noen hegrer bygd reir. Vi finner en passe lun plass å spise lunsj, og så litt kake, også går vi en liten tur. På kvelden stilner vinden...



Fredag - De ytre Hebridene viser seg i all sin prakt. Det er sol fra blå himmel, vindstille og nesten bølgeblikk. Det er lavvann, og vi kan gå langt utover på fin strand med krystallklart vann. Noen sauer breker, det kommer litt sand i brødskivene men hva gjør vel det når dagen allikevel er så fin? Vi bruker hele dagen utendørs, blir solbrente og trøtte, og har hatt en enestående fin ferie.



Lørdag - Vi må si hadet bra til South-Uist, til hundevalper og vind og vær og hytte og leiebil.

Vehusknausen - høyeste knausen i Kristiansand

Vi kjørte til Espestøl og stoppet bilen på snuplassen der. To raggete geiter kom for å si ifra at parkeringsplassen ikke var ment brukt til parkering, men R. ble igjen for å passe på sovende barn og om nødvendig flytte bilen. Jeg småjogget videre på ganske nylig brøytet vei til jeg var rett sør for toppen. Derifra ble det vassing og kaving i snø til knærne forbi en hytte og opp til toppen. For å forsere en bekk måtte jeg balansere over en liten demning, og etter den ble det litt klatring i snøen opp en liten skrent. Ingen spesiell utsikt å snakke om fra Kristiansand høyeste topp. Turen ned fra toppunktet gikk selvfølgelig raskere da det nå var tråkket spor og det bare var å ake ned de bratteste partiene.

Jonsknuten - Høyeste knute i Kongsberg

å snødekte veier kjørte vi oppover fra sølvgruvene til Knutehytta og parkerte der. Klok av skade fra turen til Hurum, gikk vi ikke for første og beste gjensnødde sti mot toppen, men fulgte veien et stykke for å se om det fantes en bedre sti opp. Det gjorde det selvfølgelig ikke, så igjen ble det en tur gjennom skogen for å komme tilbake til stien. Noen hundre meter før toppen ble basecamp satt opp, og det ble gjort to toppstøt. Jeg gjorde bestigning nummer to, og kunne både følge spor på GPS’en og spor i snøen på vei oppover fra basecamp. Med litt vind og snø i lufta var fingrene kalde når fotoapparatet skulle fiskes fram for å dokumentere toppunktet. Samtidig som bilder ble tatt dukket det plutselig også opp en annen kar som var der og jobbet på de forskjellige installasjonen som er bygd på Jonsknuten. Samtidig som jeg gjorde toppturen min, ble basecamp pakket sammen, og til samme tid, men på forskjellig sted gikk, begynte vi å gå, skli og ake oss tilbake til bilen i 5-10 cm med snø. Akkurat som i Hurum var det selvfølgelig også her sti hele veien tilbake, og den hadde sannsynligvis vært lettere å se om det hadde vært litt mindre snø.

Stikkvannskollen - høyeste kolle i Hurum

Turen startet fra fv289, på parkeringsplassen til det som blir kalt Sandstien, vest for Stikkvannskollen. Godt utstyrt med to GPS’er trodde vi det skulle bli en smal sak å finne denne kommunetoppen før juleselskap i Drammen senere på dagen. Den første biten av turen gikk på bred grusvei. Når den begynte å avvike for mye fra kursen mot toppen, tok vi av på en steinete, men fortsatt bred sti som ledet mer i riktig retning. Når denne stien igjen gjorde en sving, og en mindre sti hadde retning rett mot toppen, valgte vi selvfølgelig nok engang å gå for strakeste veien. Dette skulle vise seg å være et blindspor, stien ble smalere og smalere og tilslutt forsvant den helt. Gjennnom kvist og kvast fant vi tilbake til hovedstien igjen, og da vi endelig kom tilbake på den fulgte vi den resten av turen. Vi var ikke alene når vi kom til toppen, det var flere andre som 2. juledag også ville til topps i Hurum og se mot Oslofjorden. Den ekstra tiden som vi hadde brukt gjennom skogen på vei opp, gjorde at vi ikke hadde spesielt god tid til å spise seigmenn og titte på utsikten om vi skulle rekke til Drammen i tide for selskapligheter. Vi fulgte selvfølgelig stien hele veien tilbake og rakk på minuttet å komme til bussholdeplassen i Drammen for å plukke opp flere inviterte til juleselskap.

Geitryggen - Høyeste rygg i Halden

Ett år etter forrige tur i samme området var vi igjen tilbake til Elgklev øst for Ørsjøen og forsøk nummer to på å komme til topps i Halden. Denne gangen var sykler byttet ut med joggesko for å redusere sjansen for tekniske problemer. Skogsbilveien innover var fri for snø og is, i motsetning til forrige gang da da det ble både knall og fall på det glatte underlaget. To fettere fra Halden var huket inn som kjentmenn for å sikre at farten ble holdt oppe både fram og tilbake. Joggeturen innover gikk i hakket over snakkefart inntil vi tok av fra skogsbilveien for å krysse over til toppunktet. Et par grøfter måtte krysses og dette bød på en liten utfordring for de med korte ben eller dårlig spenst hvis man ikke ville bli våt på beina. Toppunktet lå midt i et hogstfelt med et gammelt, ustødig jakttårn som kjennemerke. Utsikten var trær og mer trær så langt øye kunne se. Så gikk turen tilbake til bilen og videre til julemiddag.

Snøtinden - høyeste tind i Eide og Gjemnes

Det virker som omtrent enhver topp på Nordmøre er et StikkUt-turmål, og Snøtinden var intet unntak. Jeg fulgte kjøreanvisningen fra www.stikkut.no, og ganske riktig så fant jeg et lite StikkUt skilt på en parkeringsplass i enden av en grusvei (30 kr bompenger) opp fra Ugelstad. Derifra var det bare å følge stien til toppen. I motsetning til de andre toppene jeg har vært på i dette området, kunne man ikke bare gå oppover og oppover til man var på toppen. Her måtte man faktisk litt nedover før den siste klatringen opp til toppunktet. Været var litt varierende, men uten de store nedbørsmengdene, og av og til kom solen igjennom. Det var flere andre som også benyttet dagen til topptur på Snøtinden. Selv hadde jeg fått følge av en amerikaner fra Minnesota som gjerne ville se ordentlig norske fjell. På vei tilbake kjørte jeg innom Elnesvågen og ble servert både kjøttkake og bløtkake.

Nye nøkler - ny plass

Ny plass, nye nøkler og nye sjanser for at smekklåsen går i lås. Etter noen uker med venting fikk EBC sin boligavdeling endelig overrakt nøklene til sitt nye klubbhus i Impington like utenfor Cambridge. Klubbhuset trenger en liten overhaling før det er fullt ut operativt, bare garderobefasilitetene er igrunn i nærheten av EBC 2015-norm. Det vil si, smekklåsen fungerer også utmerket, noe EBC sin vaktmesteren fikk erfare cirka 30 minutter etter at alle andre hadde dratt tilbake til midlertidig base. En snill nabo lånte heldigvis ut sin litt for korte stige, slik at vaktmesteren såvidt fikk presset rompa sin gjennom et lite vindu i 2 etasje som tilfeldigvis stod åpent.

Hornkjølberget - Høyeste berg i Eidskog

Etter å ha snirklet seg litt fram på en grusvei i Eidskogs grønne skoger stod det et lite falmet treskilt i grøftekanten og pekte mot dagens kommunetopp. Bilen ble parkert i en liten parkeringslomme på motsatt side. De første meterne var litt uff og æsj, for skoene og føttene var tørre, mens gresset som vokste over stien var langt, vått og ganske kaldt. Det tok ikke så lang tid før beina var like våte, men vi holdt grei fart oppover for å ikke komme for sent til brunch på Smedtorpet senere på dagen, så beina ble aldri kalde. Stien oppover var skiltet her og der, og ellers lett å følge. På toppen var det et høyt tårn som tydelig hadde sett sine bedre dager, men det var mulighet for å klatre til topps, og om ikke skyene hadde ligget tett så hadde nok utsikten over de grønne skogene vært bra.

Kjærranåsen - Høyeste ås i Horten

På det store internettet fant jeg en side som anbefalte å starte turen  til Kjærranåsen ved bensinstasjonen i Kopstad-krysset. Uten å filosofere så mye mer over den saken, så parkerte vi bilen der og vandret i vei, over E18, videre langs fylkesvei 680, før vi fortsatte på asfalt bortover Kjærranveien. For travlere folk med mindre tid hadde det garantert vært mulig å parkere nærmere. Gresset på kjerreveien som ledet opp til toppen hadde vokst bra i sommer, så på et tidspunkt mistet vi minste motstands vei og måtte på godt og vondt bakse oss gjennom et fullmodent bringebærkratt. På toppen var det en liten lysning i den ellers tettvokste skogen og et lite bibliotek med toppturbøker, eller ihvertfall to. Vi fant en annen og bedre sti som krysset fram og tilbake ned fra åsen, der det til og med var satt opp tau for å holde seg i i de bratteste partiene.

Mekknøken - Høyeste nøk i Averøy

Atlanterhavsveien forbinder Averøy med fastlandet. Etter å ha kjørt slalåm mellom  bobiler og turistfiskere, og i tillegg stoppet opp for at en møtende løpekonkurranse skulle passere, kom jeg meg over alle broene. Fotturen opp til Mekknøken startet fra en parkeringsplass med frivillig betaling opp fra Mork. Den første delen av turen gikk på bred sti og skogsbilvei. Der skogsbilveien stoppet fortsatte en sti hele veien til toppen.

Det var nokså bra vær og flere andre som var på tur denne dagen. Jeg var på kommunetoppjakt, så jeg passerte både en barnefamilie og noen pensjonister på vei oppover. Etter å ha kommet opp de bratteste bakkene og over tåka, hadde jeg fri bane den siste, ganske flate kilometeren til toppunktet. I toppturboka så jeg at jeg absolutt ikke hadde vært førstemann opp til toppen i dag, noen hadde sogar hatt sin 79 tur til Mekknøken. Turen ned gikk ganske raskt.

Før jeg igjen skulle kjøre slalåm mellom bobiler og turistfiskere langs Atlanterhavsveien, stoppet jeg på Kiwi for å handle Strandamør og potetsalat, og en is til dessert, for å fylle opp energireservene mine.

Skåla - Høyeste i Molde


Jeg hadde tatt en god titt på veikartet før jeg startet kjøreturen mot Skåla, men det skulle visst vise seg at veiene og minnet ikke stemte helt overens. Etter å ha endt opp i et hyttetun innerst på en skogsvei, måtte jeg noe skuffende koble opp Google Maps for å friske opp hukommelsen og finne retningen. Etter å ha kjørt noen kilometer tilbake, finner jeg tilslutt bomveien (30 kr) fra Kortgården som leder til parkeringsplassen for Skåla.

Det var sti merket med Stikk-Ut fra parkeringsplassen. Stien går først over en våt, liten myr og så opp gjennom skogen. Ikke så langt etter .... vannet kommer jeg til første snøfonn som må passeres. I tåka ser den kanskje brattere ut enn den virkelig er, og en liten stemme i bakhodet hvisker "du har gnagsår fra Kvannfjellet, det er tåke og vått og garantert ingen utsikt på toppen, og nå blir det bratt og glatt. Snu, bare snu, Skåla kommer ikke til å lage en tsunami i Moldefjorden med det første og du får sikkert nye sjanser til å krysse av toppen på listen din." Men i snøen jeg ser fotspor som har krysset snøfonna tidligere, og etter at jeg har spist en banan bestemmer jeg meg for å følge disse.

Etter å ha krysset et par mindre bratte snøfonner og noen steinurer kommer jeg opp på et flatere snødekt område og jeg skimter plutselig et par store varder, hvorav en av de har en Stikk-ut bok. Selvom GPS'en prøver å fortelle meg at det fortsatt er 100 meter til selve toppen, synes jeg vardebeviset med Stikk-ut bok står såpass sterkt i tåka at det trumfer alle elektroniske hjelpemidler.

Turen hjem fra toppen går litt lettere da jeg finner mer av orginalstien og kanskje spesielt fordi jeg kan skli ned noen av snøfonnene jeg måtte gå opp. Vel tilbake til bilen kan jeg vrenge av meg søkkvåte klær. Fingrene som var ganske kalde på toppen har fått tilbake sin vanlige farge, og jeg får uten vesentlige problemer skrelt appelsinen som har ligget i bilen og ventet på meg.

Kjøreturen tilbake fra toppen ble minst like lang som turen til, fordi en tunnel som jeg var sikker på at var stengt fra fredag til søndag, faktisk var stengt fra søndag til fredag. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe, denne ekstraturen førte meg forbi Hjelset Pizza og Grill som serverte kebabtallerken som dagens Etter-tur-mat.

Kvannfjellet - Høyeste fjellet i Fræna

Jeg svingte av riksvei 64 på en plass der det var skiltet mot Syltesetra. Etter en kort stund på grusveien ser jeg det kjente Stikk-Ut merket på en parkeringsplass, og glad og fornøyd parkerer jeg bilen der. "Rart det ikke er flere som er ute på tur på en så fin dag som dette" tenker jeg, og snører på meg syvmilsstøvlene og legger i vei. Etter lengre enn langt oppover grusveien kommer jeg plutselig til en ny parkeringplass. Den er nesten full. Det er sommerparkeringen, jeg hadde visst brukt vinterparkeringen. Det er mer eller mindre jevn stigning hele veien fra stien tar av fra grusveien, og opp til toppen. Turen er igrunn ganske lettgått, ikke spesielt mye myr og heller ikke så mange steinrøyser å passere, men mulig det er finværet som spiller meg et lite puss idag.

Fakta fra GPS'en: 9,9 km (840 hm). Tid opp: 1t 13 min, tid ned: 59 min. 2t 30 min tilsammen.

Opstadhornet - høyeste hornet i Midsund


Parkerte bilen ved en motorcrossbane i nærheten av Sør-Heggdal, og startet turen med å følge skiltingen mot Opstadhornet. Den nederste delen av turen gikk på en kjerrevei, som etterhvert gikk over til å bli en sti. På veien møtte jeg en mann som kom nedover. Han fortalte at han hadde planlagt å gå opp på Opstadhornet, men skyene hadde hengt lavt og han var blitt skremt ned igjen av regnværet. På en lokal dialekt påsto han at det ikke kom til å bli noen forbedringer i været de neste timene. Jeg svarte at litt regnvær sjeldent hadde stoppet meg, og fortsatte oppover. Jeg tok allikevel mine forholdsregler og spiste opp matpakken min slik at jeg kunne putte lommebok og mobiltelefon i plastikkposen som hadde inneholdt to doble brødskiver med syltetøy og en dobbel med kaviar. Over skoggrensen var det grått og stien forsvant mer eller mindre over myrene. Et sted lå det et skilt med Opstadhornet på bakken, og avhengig av hvordan man stilte det opp, pekte det enten til høyre eller til venstre for å komme opp på hornet. Jeg hadde planlagt å bruke kartet på GPS'en for å finne veien opp i tåka, men en formateringsfeil gjorde at GPS-kartet ikke ville åpne. Jeg tror uansett at jeg greide å velge sånn cirka beste vei opp, for tiltross for den lokale mannens advarsler om regn og mer regn, så begynte det å lysne når jeg kom høyere opp. På toppen var det selvfølgelig en turbok man kunne skrive seg inn i. Nedover valgte jeg å følge Kjerringryggane, og jeg kunne se en diger sprekk i fjellet som har påvirket beslutningene om hvor et sykehus i Molde kan bli bygd i tilfelle hele fjellsiden skal rase ut og lage tsunami  i fjorden.

Fakta fra GPS'en: 10.0 km (724 hm), 1t 18 min opp, 1t 12min ned, 2t 37min tilsammen.

Jakten på det forsvunne påskeegget

I påsken i år har vi kost oss med sol og grønt gress, og byttet ut jakten på geocacher med leting etter det forsvunne påskeegg. Ni Minions hadde gjemt seg rundt omkring i hagen på Hill of Tarvit, og alle måtte bli funnet for å kunne gjøre krav på påskeegg-egget. Med god trening fra de siste ukers introduksjon til geocaching gikk det som en lek, og vi kunne tilslutt plukke med oss egget.

Geocaching


Det er fortsatt litt aktivitet i Skottlands høyland og lavland selv om hyppigheten på innlegg på bloggen ikke akkurat tyder på det. I mangel på ekte kommuetopper (eller kanskje som et supplement) og som et lavterskeltilbud til Munroes-samling har vi såvidt begynt å snuse på geocaching. 72 bokser med varierende innhold av kindereggoverraskelser har så langt blitt sporet opp, signert og loggført. OK, jeg er ikke blind for at det er nok en turhobby hvor avkrysning på lister er et sentralt punkt, men med 2,5 millioner potensielle turmål er det ihvertfall en garanti for at man kan få varierte turer. Og hvem blir ikke motivert til å gå bittelitt lengre når man kanskje kan finne en liten rød lekebil under en rot rundt neste sving?