Bomlekollen - Høyeste kolle i Lier

Kjørte til utfartsparkeringen ved Trolldalen og parkerte der som en av de første bilene. Hele familien startet avgårde med sykler, A. parkerte sin etter noen hundre meter og hoppet opp i sykkelsetet som tilfeldigvis også var tatt med på tur. Fulgte grusveien innover mot Store Nykjua. I nordhellingen etter Store Dammyrdammen begynte vi å møte snø på veien, og sykling ble vanskelig. Ved brua i krysset før Kringlehølen ble syklene parkert og lunch i sola. Derifra fortsatte jeg alene på beina, stort sett på snødekt veg. Fram til Store Nykjua var det preppet skiløype som holdt godt. Snøen i terrenget gav etter, men heldigvis ble det bare 20 meter med stabaser før det stort sett var snøfritt terreng opp til toppen, kun med enkelte flekker som man enten kunne hoppe over eller gå rundt. Tok samme vei tilbake, og fant resten av turfølge ved demningen til Store Dammyrdammen.

Svartåsen - Høyeste ås i Lørenskog

Startet med litt buldring i Østmarka. Når vi hadde fått nok av det, tok jeg sykkelen fatt og satte kursen mot Svartåsen i Lørenskog. Planene for å nå toppen var gode, men fant etterhvert ut at stien jeg hadde lyst til å sykle på, egnet seg mye bedre for fottur. Trakk allikevel med meg sykkelen over røtter og stein. I skogen møtte jeg også en gjeng som ikke helt visste hvor de var, men jeg pekte de videre og til nærmeste skogsbilvei. Det siste stykket fra Halsjøen mistet jeg også stien, så måtte bakse meg gjennom litt tett skog. Fant tilslutt toppen, og bestemte meg for å ta en annen vei tilbake via Losby. Sykkelsko på beina, og gnagsår fra sist tur bidro til ønsket om mer sykling og mindre gåing på vanskelig syklebar sti. For en enkel tur til toppen av Svartåsen er nok parkeringsplassen ved Losby det beste utgangspunktet. Været var bra, men møtte en regnskur på vei mot Oslo. Dette er muligens den første kommunetoppen jeg har besteget som ikke har samme start og sluttpunkt.

Sankta Synnevahornet - Høyeste horn i Vågsøy

Selv om været var fint og snøforholdene gode, gjorde store gnagsår på føttene det lite fristende å gjøre en ny topptur etter gårsdagens bestigning av Eidskyrkja i Volda . I stedet ble det en to timers biltur til Vågsøy for å forhåpentligvis finne en snøfri topp som man kunne gå opp på i lave sko. Parkerte bilen på en utfartsparkering ved et lite vann nederst i Austadalen, og fulgte vei/sti hele veien opp til toppen. Som jeg håpet var det ingen snø på veien opp, men noen mindre myrområder gjorde allikevel at skoene ble litt våte. Fin tur med god utsikt utover havet fra toppen. Fortsatte turen utover til Refsviksanda for litt lokal guiding. Marie S. var med på turen.

Eidskyrkja - Høyeste kyrkje i Volda

Kommer oppdatering.

Kohinor-hytta og Bjørnholen - høyeste i Sørum og Skedsmo

Turbeskrivelse kommer snart.

Gastgiveren - Høyeste giver i Sarpsborg (2)

Tur nummer to. Syklet hjemmefra, men denne gangen gjennom skogen, og helt til toppen.

Nordre Stange Varde - Høyeste varde i Eidsberg

Vi møtte farmor og farfar ved parkeringsplassen ved Svarverud gård. På parkeringsplassen var det fullt, siden alle er ute og går tur i nærmiljøet i påska, så vi parkerte langs veien like før parkeringsplassen. Vi hadde med sykler som ble brukt  på grusveien fram til blåstien inn til Nordre Stange Varde. Før vi kom så langt måtte vi ha lunch. Det var pakket med pølser og lomper, men på grunn av tørr skog og mye vind tok det litt tid før vi fant et lunt sted hvor det var trygt å tenne et lite bål, men plassen vi tilslutt fant var idyllisk. Både på blåstien inn til toppen og på toppen traff vi flere andre som var ute å gikk tur. Nordre Stange Varde var markert med utsiktstårn der man kunne se Østfold skoger, vindmøller i Sverige og det var såpass klart vær at vi tror Gaustadtoppen var synlig i det fjerne.

Gjøranfisen - Høyeste fis i Ringerike

Kjørte opp grusveien til Vikersetra og parkerte rett ved skiløypa. Der ble pulken pakket med telt, seigmenn og polarbrød, og første etappe på 3,5 km til basecamp startet. Basecamp ble slått opp nær skiløypa. Neste dag pakket vi dagstursekken og koblet på pulken, og fulgte skiløypa mot Gyranfisen. Turen startet i tåke, men etter lunch rett ved Store Stein kom det et blaff med sol. Det skulle ikke vare. På toppen var det igjen hvitt og vind, og ikke mange meterne med sikt. A. så ihvertfall ingenting, for hun sov i pulken. S. fikk nye krefter etter at toppen var besteget og det ble nedoverbakker og medvind. Nesten tilbake til teltet kom sola fram og resten av dagen, og returen ned til bilen dagen etter, ble en ekte påsketur. Simon (7) dro pulken tilbake til bilen.

Hasleråsen - Høyeste ås i Ullensaker

På vei til vinterferie i Sverige ble det tid til en liten stopp i Ullensaker for å få med seg et punkt sør på Hasleråsen som er Ullensaker sitt høyeste punkt. Bilen ble kjørt så langt innover en sidevei til Kopperudvegen som vi turde. Det ble tilslutt stopp på grunn av speilblank is i vegen. Derifra ble det å ta beina fatt på en grusvei, delvis dekket med is og ekstra glatt av pågående regnvær. Forventningene til turen var på forhånd lave, så det ble en stor bonus med skiltet sti fram til toppen, framfor baksing gjennom kratt og leting etter topppunktet mellom trestammer. På en diger rotvelt var det markert med Kopperudtoppen 313.263 meter. Rotet deretter litt rundt på området for å gå innom alle tuer som kunne tenkes å være litt høyere, før jeg gikk samme vei tilbake og traff baktroppen som hadde kommet et godt stykke på vei.

Fjellsjøkampen - Høyeste i Hurdal

Fjellsjøkampen ble dagens andre kommunetopp etter Lushaugen i Gran. Kjørte fra Lygna i kveldingen og kom fram til enden av en vei ved Gjødingsætra. Derifra startet fint oppkjørte skispor som det bare var å skøyte i vei på, uten å ta seg bryet med å smøre. Etter et lite stykke var det skiltet til Fjellsjøkampen, men kun fotrute. Skisporet.no viste at det tidligere på vinteren var kjørt opp scooter-spor til toppen, så jeg tok sjansen på å fortsette videre for å finne denne løypa. Ganske riktig var det kjørt opp scooter-spor, men disse var ikke breie nok til å skøyte på, så et tjukt lag med skismøring ble lagt under skiene. Utenfor oppkjørte løyper var det et hardt skarelag, mens scooter-sporet var et godt lag med sukkersnø. Skismøringen ble raskt slitt av, og kombinert med noen åpne bekker og smale spor ble det raskt til at skiene ble båret opp de bratteste kneikene, og etterhvert kun brukt når det var stakemuligheter. Kom meg etterhvert opp på toppen ved å følge oppkjørt løype, og klatret opp i tårnet i lyset fra hodelykten. Turen tilbake gikk med skiene i hånda i opptråkket spor langs fotruten, noe som var adskillig kortere.

Lushaugen - Høyeste haugen i Gran

Parkering måtte bli gjort på Lygna skisenter, for parkeringsplassen nær Lygnasæter hotell var full av rallybiler i forskjellige former som deltok i NC- i rally. Med nyinnkjøpt skismøring fra G-Sport på Hønefoss la vi i vei i nyfreste løyper. Det var lenge siden sist snøfall, så der løypemaskina ikke hadde kjørt var det knallharde islag. Lushaugen er ikke den vanskeligste toppen å finne på vinteren. Det er preppa skispor hele veien til toppen, og skulle man bli sulten og kald på veien er det muligheter for å gå innom Lushaughytta og kjøpe en vaffel og varme seg. Det gjorde vi. I den bratteste kneiken før toppen satt vi igjen ski, da det var både lite snø og isete. På toppen er det 12 meters utsiktstårn med god utsikt over området. Turen tilbake fulgte samme rute som opp, og gikk naturligvis mye raskere siden oppoverbakker var snudd til nedoverbakker.
R, S, A var med på turen.

Hvittingen - Høyeste i Holmestrand

Et lite ærend i Drammen ble utvidet med kommunetopptur til Hvittingen i Holmestrand. Planen var å parkere ved fjøset ved Oreberg som virket som den plassen de fleste går ut i fra. Forsøkte først å kjøre ned Stokkeveien fra nord, men like før fjøset stod det et forbudt for kjøretøy-skilt som ble respektert. Snudde og kjørte tilbake til Gamle Sørlandske og forsøkte heller opp Vegata. Hele området ved fjøset var anleggsområde. Hvor glad bilen var i å kjøre på anleggsveg med grove stein vites ikke, men kom ihvertfall fram til planlagt startpunkt. Derfra var det bare å knyte på seg piggskoene, for veien videre var dekket av våt og speilblank is, før det nærmere toppen ble hard snø. Skogsbilvei hele veien til toppen, med jevn stigning og Z-form. Grått vær, men uten nedbør av betydning. På toppen var det et stort tårn, og et mye mindre utsiktstårn. I utsiktstårnet en bok til å skrive seg inn i. På tilbaketuren hadde det absolutt gjort seg med en sykkel hvis vegen hadde vært isfri.

A, S, R etablerte basecamp nær bilen.

Bislingflaka - Høyeste flaka i Lunner

Tur til Bislingflaka. I utgangspunktet en veldig enkel tur. Parkere bilen ved Myllsdammen, spenne på seg ski og følge veien til Bislingen fjellstue i preparerte løyper. Så enkelt kan man naturligvis ikke gjøre det, så vi fant fram teltet, pakket pulken og la inn en overnatting ved Bonntjernet - 500 meter før toppen. Der anla vi basecamp, og grillet pølser og pinnebrød på bål. Dagen etter fortsatte vi opp til toppen uten pulk og telt, forbi forfalte Bislingen fjellstue og videre til toppen. Topp preparerte løyper hele veien, bortsett fra at plussgrader hadde smeltet det øverste laget, og lagt et perfekt glassert lag på toppen som gjorde løypene nesten farlig raske. På toppen var det et kjentmannsmerke, men ellers stod Bislingflaka godt til navnet sitt uten alt for mye som viste at dette var det høyeste punktet. Returen gikk samme vei som vi hadde kommet opp. Med på turen var R, S. og A.

Sæteråsen - høyeste ås i Svelvik

Helt nytt ti-år, og besøk på en kommunetopp som ikke lengre er kommunetopp. Svelvik har slått seg sammen med Drammen, men kommuneskiltene er fortsatt ikke tatt inn, og enda viktigere, Svelvik står fortsatt på kommunetopplisten min. Parkerte bilen ved skiltet tømmeroppstillingsplass - parkering forbudt, men antok at det verken ville være alt for mange tømmerhoggere eller parkeringsvakter i skogen på første nyttårsdag. Fulgte på magefølelse etter et skilt som pekte vei mot Tårnet, selv om sporet på GPS'en ganske snart viste at dette ikke var korteste vei. Skammen over å snu vokste seg raskt større enn ønske om å gå korteste linje, så fortsatte ufortrødent videre på den stien vi hadde startet på. Det var en god blanding av snø og is, og bar sti på vei oppover, så farten på turen ble deretter, når det enten bare er tillatt å gå på snø/is eller sti, avhengig av hva det er minst av. Ved Hellumvannet ble det en liten rast med konsumering av varm saft og julens kakerester. Kom etterhvert fram til tårnet på toppen av Sæteråsen. Solen begynte å gå ned i vest og gav et fint lys når vi beundret utsikten mot vest fra den tidligere kommunestoppen. Tilbake til parkeringsplassen fulgte vi planlagt rute. Denne stien var mer brukt, og adskillig mer holkete, men gav fine muligheter for rompeaking for de som likte det.

Hallingnatten - Høyeste natt i Nes

På førjuls hyttetur til Haglebu og dermed en ypperlig mulighet for en siste kommunetopp før 2020. Ikke verdens beste planlegging, og det skulle vise seg allerede før man hadde kommet seg ut av bilen. Bompenger på 30 kroner, som kun kan betales med bankkort, kan stoppe selv den mest ambisiøse kommetoppsamler. Heldigvis kom det en ålreit brøytebilsjåfør, som med sitt årskort slapp bilen forbi automatbommen opp Mytevegen til parkeringsplass ved Holmevatn. Skituren innover begynte i preparerte løyper. Løypene var litt for komfortable, så ved første kryss ble preparerte løyper foretrukket framfor korteste løype. Dette skulle man betale for senere med egen løypetråkking nord for Buvatn til Gørrbu. Fra Gørrbu og til Hallingnatten var det heller ingen spor, men det var mer som forventet. Snøforholdene varierte fra 30-50 cm løssnø, til et fint lag med styresnø høyere oppe. Navigasjonsutstyr på turen bestod av gode gamle Garmina, som 900 meter før toppen besluttet at nok var nok på denne turen, og at heller ikke de to ekstra parene med reservebatteri som var tatt med skulle få henne i gang igjen. Heldigvis var varden på toppen synlig når hun streiket. 30 min senere, etter at toppbildet var tatt, kom tåka og la seg som et slør over toppen. Det var lite vind, så for å finne veien tilbake var det bare å følge skisporene. Tilbaketuren gikk mer etter opprinnelig planlagt rute.  På sørsiden av Buvatn har basecamp blitt etablert. Etter litt sukkerpåfyll, er det felles marsj tilbake til bil og hyttekos.

Frostadtinden - Høyeste tinden i Skodje

3 kommunetopper på rad, Ålesund, Sula og denne gangen nesten opp på Skodje sin. Startpunktet for turen ble lagt til Høgsetra, hvilket kostet 40 kroner i bompenger for å slippe 1.3 km og 150 høydemeter. Definitivt verdt det.. Fra Høgsetra var det nylig anlagt en bred fjellveg det første strekket. Ikke spesielt vakkert, men vegskråningen gror nok snart til igjen. Ved høyeste punktet på vegen, tok det av en sti som gikk videre. Herifra føltes det litt mer som å være på fjelltur. Kom etterhvert fram til en varde som var merket med Frostadtinden og korrekt høyde. Her satt det også en mann som tilbød kjeks og hjalp til med det obligatorisk toppbilde. Tok den samme veien tilbake. Vel tilbake viser det seg at toppen jeg var på ikke var høyest - det var bare et lureskilt - faktisk topp var 500 meter videre langs ryggen og 7 meter høyere. Nedtur. Flaks i dårlig planlegging er at Haram sin høyeste topp ikke ligger så langt unna, sånn at jeg allikevel må tilbake til dette området.

Vardane - Høyeste varde i Sula

Etter topptur til Vasstrandfjellet i Ålesund, var det duket for andre kommunetopp på rad. Denne gangen gikk turen til Vardane i Sula, rett på motsatt side av Borgundfjorden for Ålesund. Kjøreturen gikk nærmere bestemt til toppen av Langevåg der det var en utfartsparkering for Tverrfjellets topper. Med på turen var det godt selskap av to andre tunnelinspekstører som trengte litt sol og frisk luft. Fra parkeringsplassen gikk vi på sti rett oppover. Halvveis opp følger vi plutselig bekkedrag og dyretråkk i stedet for stien, men vi finner den fort igjen. Samtidig som vi finner igjen stien, letter også tåka som har dekket for utsikten. På toppen viser Møre seg igjen fra sin absolutt beste septemberside, men nærmest vindstille og skyfri himmel. Turen ned igjen blir gjort som en rundtur rundt Molværsvatnet, via Von-hytta som bare er åpne på røde dager. Neste nede møter vi ettermiddagsrushet av turgåere som er på vei oppover.

Vassstrandfjellet - Høyeste fjellet i Ålesund

Etter å ha vært flere arbeidsuker i Møre, ble det tilslutt en uke med passelig nærhet til nye kommunetopper som kunne bestiges utenfor arbeidstid. Ukas første topp ble Vassstrandfjellet i Ålesund. Joggesko og lett oppakning ble lagt inn i bilen, litt nødproviant av typen brus, sjokolade og banan ble kjøpt inn, og litt senere enn planlagt kjørte jeg avgårde mot sørsiden av Brusdalsvatnet. I en parkeringslomme i bunnen av en skogsbilveg nær utløpet av Vasstrandelva ble bilen parkert. I veldig lett jogg, men allikevel med nær maks puls, gikk det jevnt oppover langs skogsbilvegen til Langevatnet. Etter Langevatnet var skogsbilvegen slutt, men stien videre til toppen var tydelig og lett å følge. Selve Ålesundtoppen ligger 75 meter før det høyeste punktet. De obligatoriske toppbildene ble tatt ved kommunetoppen, før det ble pause på hovedtoppen der sedvanlige høflighetsfraser om ekstremt pent vær ble utvekslet med en annen toppturgjenger. Før jeg gikk samme rute ned igjen, ble det tid til en liten halvtimes høneblund i finværet.

Trettekollen - Høyeste kolle i Nedre Eiker

Kjørte bil opp Eiksetervegen, betalte 20 kroner kontant i bompenger og parkerte bilen nedenfor plassen Solvang. Uten å titte alt for mye på kartet fulgte vi Lisbekken oppover til Løken. Gikk ikke så alt for lang før vi fant ut at det ikke var korteste veien, men vinterløypa nordover fra Løken tok oss tilbake til planlagt rute. De to syklene som var med ble parkert sør for Svarthamnsetra, og derfra tok vi bena fatt. Det ble hopping fra stein til stein over søledammer, noen tok seg til og med et bad i en bekk og ble klissvåt fra topp til tå. På vei opp til Trettekollen ble det orientering gjennom skog og blåbærlyng fra kraftlinja, men Daidalos klarte ikke å stoppe oss fra å nå toppen. På vei tilbake fra toppen fant vi en mindre sti som kunne følges tilbake til stien ved kraftlinja, og deretter gikk det effektivt strakt til parkeringsplassen.

Kjerkeberget - Høyeste berg i Oslo

Familietur på sykkel fra Stryken til Katnosdammen DNT hytte på 18. mai. Mye oppover, og faktisk fortsatt litt snø i veien der solen ikke skinner så ofte. Framme på hytta ble det skobytte, og de eldste og yngste ble værende igjen, mens det for resten ble 7. års bryllupsjubileumsjoggetur langs blåsti opp til Kjerkeberget. Regn i lufta og vått i blåbærlyngen, men ellers en fin joggetur opp til lysthuset på toppen av Kjerkeberget. Returen gikk langs de samme stier tilbake til Katnosdammen. Der ble det kanopadling i lysegult vann (fullt av granpollen) og overnatting. Dagen etter ble det mer padling, før det var tid for å sykle tilbake til Stryken, denne gangen via Sandungen.

Sollia og Sollia vnv - Høyeste liene i Herøy og Sande

Etter flere dager med tunnelinspeksjoner var det tid for å lufte seg, og en ordentlig luftetur ble det. Treningsrommet på hotellet ble byttet ut med en liten biltur til lysløypeparkeringsplassen på Leikongeidet. I småregn og vind gikk turen oppover Sædalen. Med unntak av over myrene var stien opp til Sollia lett å følge. Bekken ned til Raudsandvannet fra Holmevatnet gikk for anledningen oppover på grunn av vinden. Oppe i høyden var det fortsatt litt snøflekker her og der, men lettere å gå på den enn gjennom myr. Oppe på Sollia og Sollia vnv ble de obligatoriske bildene tatt både i Herøy og Sande, med stort fokus på at ikke hansker og vanntetteposer skulle bli tatt av vinden og blåse rett ut i Stadthavet.

Punkt på Videvangshøgda - Ett av Bærums høyeste punkt

Parkerte bilen på den store parkeringsplassen ved Tobonn øverst i Lommedalen. Første delen av turen var dytting av sykler opp bakkene fra bommen og til Rognlivannet. Der forsøkte vi å lage bål, men veden var våt og tålmodigheten liten, så det ble kun litt røyk før fyrstikkesken var tom. Med brødmat og varm saft i magen la 1. kommunetoppsamler ut på tur alene mot det punktet på Vidvangshøgda som han trodde var toppen. Stiene var våte og sleipe, myrene i høyden hadde et tynt lag av frost, men ikke nok til å hindre våte sko. Fulgte litt stier, bushet gjennom litt skog, og kom etterhvert til Utsikten på Vidvangshøyden. Vel tilbake på laptopen for å studere GPS sporet ser man nå at det ikke var høyeste punktet. Både fotoapparat og mobiltelefon streiket når det obligatoriske toppbildet skulle bli tatt hvilket i ettertid tolkes som tegn på at dette ikke var riktig kommunetopp, så det får bli et nytt forsøk en annen gang.

Marifjell - Høyeste fjell i Nannestad

Etter en natts akklimatisering på DNT sin Vikkelihytta var det klart for et raskt forsøk på å nå toppen av Marifjell. Jeg plukket med meg det viktigste, altså GPS og kamera, og la i vei. Fra Vikkelihytta var det bare å følge blåmerket sti med skilting til Marifjell i alle viktige stikryss. Det ble en fin løpetur i solsteika, og det var bare greit at føttene ble litt våte i enkelte myrpartier. Nesten oppe var det fortsatt noen små snøflekker som lå igjen som et minne om vinteren. På toppen var det tårn, turbok, og termometer som viste 21 grader i skyggen. Det ble samme rute tilbake til Vikkelihytta. Etter et bad i Store Vikka gikk turen tilbake til Grustaket parkering. På veien gikk vi forbi en hund som fikk tilbud om å sitte i sykkelvognen fordi den hadde blitt bitt av en huggorm. (Tur/retur Grustaket - Vikkelihytta er ikke tatt med i GPS målingene.)

Bollerudåsen

På vei til bursdag i Østfold, og etter å ha vært en formiddag på Oscarsborg, bestemte jeg at jeg ville kjøre innom kommunetoppen i Ås. Ås-toppen har aldri virket som en topp som trengte mye planlegging, så jeg stolte på at jeg ved hjelp av mobiltelefon med internett lett skulle finne fram. Google guidet meg fint fram til vanntårnet, men der var det stopp. Appen med Norgeskart nektet å bli mer nøyaktig enn fylkesnivå, så da var det bare å stole på hukommelsen. Den ledet meg inn bak et vanntårn, og når jeg hadde vadet sånn passe langt i råtten snø og var på et punkt en antydning høyere en terrenget rundt, tok jeg de obligatoriske kommunetopp-bildene. I ettertid tyder alt på at jeg har vært en liten tur inn i Ski kommune, men jeg har ihvertfall vært høyere enn høyest i Ås. Topp godkjennes under tvil, og med krav om at hvis jeg er i nærområdet må korrekt tue i skogen bestiges.

Gaustatoppen og pkt. SØ for Gaustaråen - Høyeste i Tinn og Hjartdal

Høyeste punktet i Hjartdal

På toppen av Gaustatoppen

Dette var første ordentlig topptur med ski på aldri så lenge. Turen gikk mot Gaustatoppen, og bilen ble parkert på skiltet skiparkering nær avkjøringen til Kvitåvatnvegen. Været var upåklagelig fra start av, ikke en sky på himmelen så langt øye kunne se, og det er vel sånn cirka 1/6 del av Norge når man står på toppen av Gaustatoppen. Labbet oppover fra parkeringplassen, og det samme gjorde en lang rekke andre toppturentusiaster. Etter å ha gått i tog opp til ryggen av Gaustatoppmassivet, skar vi ut av rekken og trasket sørover mot høyeste punktet i Hjartdal, en sted som definitivt ikke var like populært som Gaustatoppen. Etter å ha besøkt Hjartdal ganske så alene, satte vi kursen mot Gaustatoppen der alle andre var. På toppen var det fortsatt like fint vær og fantastisk utsikt denne dagen. Kulden kjentes godt i kjakene i motvinden tilbake fra selve topppunktet, men gjorde at snøen ned fra turisthytta var perfekt for de første telemarkssvingen på lang, lang tid.