Barlindåsen - Høyeste åsen i Rælingen

 

Det ble en ny søndagstur, denne gang til Barlindåsen fra Marikollen alpinanlegg. Det var litt frost i bakken, så de de minste sølepyttene hadde frosset til is. I noen av de trangere dalene var det til og med bittelitt snø. Hele ekspedisjonen gikk samlet til Rælingen sin speiderhytte. Der ble det tent opp bål og servert pølser med ketchup og banan-sjokolade. Etterpå satte en-mannspatruljen kursen mot Barlindåsen, via Ramstadslottet. Ramstadslottet er en langt finere topp, og det så ut som om de fleste andres om var på tur stoppet der. For en kommunetoppsamler var det allikevel nødvendig å krysse dalsøkket mellom Ramstadslottet og Barlindåsen for å komme seg fire meter høyere opp. På Barlindåsen var det en annen turgåer, og det var samme mann som hadde skrevet navnet sitt sist i turbok for en uke siden også. Omtrent samme rute tilbake, men gikk helt oppom Ramstadslottet og skrev navnet i en langt mer brukt turbok der. 

 

Det ble en rolig tur til Svarttjernshøgda en helt vanlig lørdag i november. Det var meldt fint vær og en god anledning til å komme seg ut en tur. Vi kjørte til Tverrsjøstallen og parkerte bilen der. Turen opp grusveien i Svenådalen kostet 60 kroner og ble betalt med mobiltelefon. 3/4 deler av turfølget gikk til gapahuken som ligger ved Tverrsjøen, mens jeg gå-jogget oppover til toppen. I første stikryss valgte jeg å følge blå-stien, hvilket jeg etterhvert fant ut at førte meg ut på en liten omvei. Jeg tenkte som så, at da får jeg en liten rundtur, noe som var greit nok. Det var opptil flere barnefamilier på vei opp til toppen denne dagen. Lett å følge sti hele veien, men tydelig at nå er det høst, for den var stedvis ganske så våt. Utkikstårn på toppen der man kunne se ned på skyene som lå over Hadeland. I det fjerne kunne man skimte snø på fjellene i vest. Tok opprinnelig planlagt sti tilbake, og spiste  nistepakken ved gapahuken.

Prekestolen - Høyeste stol i Gjerdrum

 

Søndagstur i strålende høsttur til Prekestolen i Gjerdrum. Vi parkerte i veikanten ved Askestuen, og de yngste benyttet syklene de første 900 meterne på en nypreppet grusvei. Fulgte deretter en fin blåmerket skogssti videre mot toppen. Møtte ikke så mange mennesker før vi nærmet oss toppen, men der traff vi halve Gjerdrum ute på tur. Et raskt søk på Lovdata.no viste at bålbrenning i Prekestolen naturreservat var forbudt, så vi lusket ut av naturreservatet før vi tente opp et bål og varmet lunchpølsene og banan-sjokoladen. Etter å ha fått litt energi tilbake i kroppen gikk turen tilbake til bilen som en lek. 

Høgevarde og Gråfjell - Høyeste fjell i Krødsherad, Flå og Sigdal


Firmahytta på Haglebu var vår for helgen, og det ga muligheter for å forsøke seg på de to kommunetoppene på Norefjell og krysse av tre nye kommunetopper. Vi kjørte til Tempelsetra (bomvei 60 kr) og parkerte på dagsparkeringen. Hele familien gikk felles opp grusveien fra parkeringsplassen til brua. På toppen fant vi en stein å spise lunsj på, før jeg kastet buksa og fikk på meg shortsen og resten av turfølget skjøt avgårde mot Tempelnatten. Turen til Høgevarde er jevnt oppover, det er bred sti og det var mye turfolk ute denne dagen. Uten å kaste bort for mye tid på toppen, utover å ta de nødvendige bildene, fortsatte jeg i jevnt driv videre til Gråfjell. Også her var det mye folk ute på tur. Stien er nok generelt litt mindre benyttet, men merket med staur hele veien, så det skal godt gjøres å ikke finne veien opp. Med overskyet vær, ikke den helt store varmen og bittelitt vind, så det ble heller ikke så lang stopp på Gråfjell. Fra Gråfjell ble det enkleste vei tilbake til Tempelsetra, der jeg møtte de andre som kom ned fra Tempelnatten. Det ble en fin løpetur på Norefjell, men nær et par overtråkk på veien ned og gikk på snørra rett foran en turgjeng... Ruth løp deretter over toppene og tilbake til hytta. 

Pikstein - høyeste stein i gamle Lardal og nye Larvik

 


Dagens andre topp. Ikke helt heldig med starten av turen siden koordinatene var lagt feil inn på kommunetoppsiden min. Det ble en lengre bomtur i bil, før vi skjønte at koordinatene på toppen vi kjørte mot ikke stemte med navnet på toppen. Da var det bare å snu, og begynne på nytt. Det ble en ny lang grusveitur inn til Presteseter der vi parkerte bilen rett før bommen ved Burtjern. Derifra var det relativ lett navigering. Først følge skogsbilveien, inntil stien mot Pikstein tok av på vestsiden. Stien opp til toppen var også i relativ grei forfatning. Topppunktet ligger på kommunegrensen, litt sør for de høyeste punktene. Heldigvis var det markert med en gammel t-skjorte og et flagg, og lett å få øye på fra stien. Samme veien ned igjen, hvor turen ble avsluttet med et bad i Burtjern. På vei hjem stoppet vi i Treungen og feiret med pizza og brus at alle Vestfoldtoppene nå er unnagjort. 

Vettakollen - høyeste kolle i gamle Larvik


Familetur til Berganvarden eller Vettakollen - kjær topp har mange navn. Kjørte innover på grusvei, og fant etterhvert en parkeringsplass med turforslag til forskjellige huldrestier i Lardal. Vettakollen var en av huldresteiene. Turen begynte på grusvei, og etter 1.5 km gikk det over på sti. Nærmere toppen ble det litt brattere, så selv de minste syntes det var litt morsomt. På toppen var det turbøker i forskjellige fasonger og god utsikt. 

Rondslottet og Storronden - Største rondene i Folldal og Sel

Etter lengre tids overtalelse ble Rondane 2k maraton gjennomført. Værmeldingen for den første helgen i august så lovende ut. Det var bare meldt stiv kuling på toppene, og litt lyn og torden, så bilen ble pakket og kursen satt mot Rondvassbu. Hytte og teltplass var fullbooket, men det er nok av teltplasser i Rondane, så det hadde ikke så mye å si. På fredagskvelden parkerte vi bilen på Spranget og syklet innover mot Rondvassbu. Cirka 1km før hytta fant vi en plass som tydeligvis har vært mye brukt til telting tidligere, og slo opp teltet før vi kryp til køys. Lørdag morgen klokka 04:30 ringte vekkerklokka, og trøtte i trynet rullet vi på sykkelen ned til Rondvassbu og startet GPS ene 05:04 utenfor døra til turisthytta. Med frisk mot satt vi i trav mot Veslesmeden. Det friske travet gikk over i gange i første motbakke, men kom oss allikevel opp til Veslesmeden på ca. 1t19 min og passerte et par andre karer som var ute på samme ærend. På forhånd var vi litt spente på traversene til Storesmeden og Trolltinden, men veivalgene her var relativt greie. Vi diskuterte litt i de bratteste partiene opp til Storesmeden, og fulgte kanskje en litt lavere rute enn den perfekte, men fant greit fram. Været var på vår side, med god sikt og tørre steiner, så det var ganske ideele forhold. Likeledes gikk det over eggene til Trolltinden. Ned fra Trolltinden begynte det å kjennes godt i knærne, så lykken var stor når det fortsatt lå igjen en liten snøfonn å skli på nedover fra Trolltinden. Den var relativt fast, og med noen litt irriterende harde isrander, så det ble fort slitsomt å skli på den også. Så var det å kjempe seg videre fram i ura til Langholsskridu. Derifra ble det et stykke som var adskillig lettere å bevege seg i, og det ble pånytt muligheter for lett trav. I foten av Digerronden ble det fotbad ved passering av Bergedalsbekken. Digerronden er som andre har beskrevet en diger steinhaug, men var ikke så ille å gå opp som jeg hadde fryktet. Passerte deretter Midtronden, Midtronden Øst og Høgronden i den rekkefølge. I dette partiet blåste det som meldt på værmeldingen godt og sikten var heller ikke allverden før det begynte å lette litt igjen når vi hadde kommet fram til Høgronden. Begynner å kjenne det godt i knærne ned fra Høgronden, og det hjelper nok ikke at vi velger å gå nederst i bekkeleie fra Høgrondebua, istedet for å holde oss litt høyere oppe i lia før kryssing av Langgaupdalen. Oppover til Rondeslottet begynner kroppen å kjenne det veldig godt. Nå er det også mørke skyer på himmelen og teller ihvertfall 10 regndråper som treffer meg i hodet,  . Ved varden på toppen av Rondeslottet har sola kommet tilbake, og det den kanskje lengste rasten på turen. Lefse og seigmenn gir litt ny energi, så den lille stigningen opp til Vinjeronden blir ikke så gal.  Det gir litt ekstra motivasjon å vite at Storronden er kommunetopp, så greier egentlig fint å karre seg opp steinura til den toppen også. Siste nedoverbakke på 900 meter ned til Rondvassbu kjennes dog ekstremt lang. Feirer dagens tur ved teltet med kremet blomkålsuppe og betasuppe fra Toro. 

Gravskardhøgda - Høyeste høgde i Stor-Elvdal


Beskrivelse kommer etterhvert. 

Brannheiklumpen - Høyeste klump i Steinkjer


Betalte bomveien inn til Øyingen med tekstmelding 100 kroner og parkerte på en stor parkeringsplass ved Svarttjønnin. R. tok kveldsøkten opp til Brannheiklumpen og kunne melde om merket sti til turboka ca. 500 meter før toppen, og store mengder med myr. Jeg tok morgenøkten dagen etter med tidlig start. Etter at hytteområdet ved Øyingen var passert var det ganske riktig store mengder med myr som skulle passeres. Å holde joggeskoene tørre var et avsluttet tema umiddelbart. Enkelte stipartier som var fine for løping var det innimellom, men mye av turen opp til Brannheiklumpen gikk i som nevnt i myr. Den merkede stien var relativt lett å følge selv i regnvær og skyer, men stoppet noe overraskende på et punkt som er godt lavere enn kommunetoppen. Derifra til toppen var det fram med GPS, for det var så grått på toppen at det ellers ville vært vanskelig å holde retningen. Forsøkte meg på en liten snarvei utenom turbok-toppen, ellers ble det samme vei, og samme myrtråkking på vei tilbake. Deretter biltur videre til Trondheim. 

Gisen - Høyeste isen i Namskogan


Den smale brua over Namsen var ikke bred nok for bobilen vår, og Børgefjell camping hadde sett sine bedre dager for mange år siden. Bilen ble parkert ved rasteplassen ved avkjøringen til Kalvvatnet og sykkelen ble mobilisert for første del av turen. Denne turen hadde litt av mye, først et lite stykke langs E6, deretter grusveg (med advarsel om at veien kun gikk an for terrengkjøretøy), så var det trøndersk mur, litt bjørkekratt, passering av stein dekket av bregner, gjennom blåbærlyng, passering av to snøfonner og tilslutt over goldt berg, og det var jevn stigning og rett linje mot toppen hele veien. På myrene bugnet det enkelte steder av molteblader, men så knapt et bær. I skogen skremte jeg opp flere ryper med kyllinger. Litt vind på toppen, men ikke verre enn at det fin gikk an å sitte litt i le av varden. God utsikt i alle himmelretninger. Samme veien tilbake, og bortsett fra ved en våt stein som jeg gled på og trodde kneet hadde vridd seg samtidig, gikk turen problemfritt.

Vardøyfjellet - Høyeste fjellet i Herøy


Etter å ligget og ventet på været på Herøy Caravan en dag, og fått tiden til å gå ved å oppsøke fremmede steder som Herøy bygdemuseum, våknet vi opp på søndag til lite vind og blå himmel. Perfekte forhold for å gjennomføre planen vår for bestigning av Vardøyfjellet uten hjelp. Kjørte til veis ende der vi pumpet opp den oppblåsbare båten, trakk på oss våtdrakten og gikk ned til fjæra. Når vi stakk tærne i vannet kjente vi at det definitivt ikke var 20 grader i vannet - 14-15 grader var sikkert nærmere sannheten. R. tauet båten med A. og S. godt plassert oppi, jeg hadde nok med å holde følge, uten noe ekstra å taue på mellom øyene. På vei utover endte vi opp med å ta noen lengre krysninger enn det som var nødvendig, og det fikk R. nok kjenne litt på siden hun hadde den tynneste og korteste våtdrakten. Det ble lunch i sola så fort vi hadde kommer over. Fra lunchplassen til toppen var det ikke akkurat tråkket flust med stier de siste årene, så det ble å tråkke seg gjennom gresset. Greit for de med voksen høyde, men ikke like populært når gresset når deg godt over ørene. Det ble bedre lengre oppe. De siste stykket til toppen var det bøttevis med molter, om man hadde tatt med seg bøtter. Brukte ikke alt for lang tid på å ta bilder og nyte utsikten for yr.no meldte om at vinden skulle øke på, og med ikke verdens mest sjødyktige farkost for å komme seg tilbake var det ønskelig å unngå for mye bølger og sterk strøm. Tok en rute med litt mindre svømming og litt mer gåing på småholmene tilbake. Vardøyfjellet er dermed besteget unsupported! R. dro direkte til Dønnmannen og gikk på alle tre toppene der.

Dønnmannen - Høyeste mann i Dønna


Rutebeskrivelse til toppen finnes det godt med på Internett. En kort oppsummering: startet fra parkeringsplassen ved Einvika, dvs startet egentlig ved Herøy Caravan Camping og syklet derifra, inkludert et lite stykke innover stien mot Hagen. Derifra bar det bratt oppover, bra med vann i bekken og litt sleipt fjell etter endel regn. På toppen ble jeg møtt av en drone som suste rundt og gjeng andre som hadde gått opp. En kort stopp før jeg fortsatte videre til Leppa og så på utsikten til De Syv Søstre. Når jeg var på vei ned igjen så jeg at gjengen på Nesa hadde gått nedover. I tillegg var skyene lettet enda mer, og sola stod fint, så jeg tok en ny tur innom hovedtoppen for å ta noen flere bilder. Passerte tre stykk på vei nedover, så tydelig at ganske mange benyttet værvinduet til å komme seg opp. Fant sykkelen der jeg hadde lagt den ifra meg og syklet tilbake til bobilen.

Lysningen - Høyeste i Sømne

Parkerte bobilen i en lomme med postkassestativ ved innkjøringen til Daleveien. Benyttet som vanlig sykkelen for å komme seg så langt som mulig innover, og fikk den med meg til der stien opp til Lysingen tok av fra kjerreveien opp til Lislvatnet, selvom jeg måtte trille sykkelen fra bunn av bakken og opp. Fortsatte videre på beina, for første gang med fjellsko som fottøy på denne ferieturen. Bratt opp i skogen den første kneika, men så ble det flatere. Lettgått sti eller svaberg nesten hele veien, med litt mer småknauser og småvann nærmere toppen. Lett å navigere til toppen ved hjelp av vardene og rødmerkingen når det var god sikt, men kjekt med GPS de gangene skyene gjorde det hvitt på fjellet. Bra med vind på toppen, så det var greit å ha på jakke med hette og hansker på hendene. Slapp heldigvis  unna med kun noen få regndråper. Turbok og skilt på toppen. Tok samme rute ned igjen, og kjekk sykling ned kjerreveien til tross for våte og sleipe steiner. Traff en kar ved postkassene når jeg skiftet til rene klær som lurte på hvorfor vi hadde parkert der, og ikke kjørt forbi bondegården og parkert lengre inne. R. gjentok turen rett etter meg.

Gutvikromskåla - Høyeste skål i Leka


Dagens andre topp. R. hadde allerede vært opp på rekognoseringstur, mens jeg ordnet middag på villcampingen vi hadde funnet nede ved Gutvik-havna. Så var det min tur. Først nesten 3 km sykling langs grusveien vi kom på, og litt innover en traktorvei. Sykkelen ble parkert før jeg jogget videre langs markert sti. Stien oppover var godt markert med røde merker, sannsynligvis ikke så lenge siden de var frisket opp. Kom fort opp over tregrensa, og hadde god oversikt over hvor man burde gå. På toppen var det turbok og stor varde. Været holdt seg på god siden. Endel vind, men slapp unna regnbyger som har kommet og godt i løpet av dagen. Tok samme rute ned igjen, og avsluttet turen med en rask vask i sjøen.

Vattafjellet - Høyeste fjellet i Vikna


Startet dagen med å våkne på Fjukstad camping, spise litt corn flakes og sykle mot Austafjord. Omtrent på motsatt side av idrettsbanen går det inn en sti med skilt til en trimtopp som R hadde observert på sin rekognoseringstokt kvelden før. Forsåvidt et dårlig kart, men antok at trimtoppen kunne være Vattafjellet, så gav dette et forsøk. Syklet innover langs lysløypa, og forsøkte å se etter merking, men så ingen spor. Når lysløypa så begynte å gå nedover, og i feil retning fra toppen, tok jeg ikke lengre noen sjanser og begynte å bevege meg i retning toppen uten å ha funnet noe sti. Det ble mye tett bjørkeskog og lav fart før jeg kom meg over tregrensa. Kom meg tilslutt opp til radiomasten på toppen og kunne se på utsikten, blant annet vindturbinene på Ytre-Vikna. Heller ikke på toppen så jeg tegn til noen trimtoppsti, så jeg forsøkte å følge en kraftlinjegate ned. Heller ikke det var noen videre suksesshistorie. Istedet for å få bjørkekratt i øyehøyde, var det dobbelt så mye kvist i knehøyde. Kom meg ned og tilbake i lysløypa, og fant sykkelen. Etter å ha syklet 100 meter videre var det skilt og sti til Vattafjellet. Nedtur, men fortsatte rundt hele lysløypa og tilbake til campingplassen. 

Hemna - Høyeste i Namsos


Bobilen ble parkert i en liten lomme langs grusveien over natta. Dette var rett før en litt overraskende bom. Med dette som utgangspunkt tok R. en rekognoseringstur til toppen på kvelden, og kunne melde om en merket snøscooterløype helt til topps som startet ved to tydelig merkede stolper litt lengre inn langs veien. Etter en god natts søvn startet jeg turen morgenen etter. Den første kilometeren brukte jeg sykkel langs veien, og fra de merkede stolpene tok jeg beina fatt. Først gjennom skog og mye myr, deretter opp på fjellet med stedvis lettgått svaberg. Nederste del av turen var merket med refleksbånd festet i trær, deretter var det tett i tett med stolper som ledet rett til topps. Rett før varden var det til og med laget en liten bru. Været på turen var skiftene, fra regnbyger til solgløtt. På toppen var utsikten grei. Forsøkte å løpe opp, men hadde mer suksess med løpingen på vei ned. Dro videre til Oasen svømmehall i Namsos for å bløte opp slitne muskler. 

Øyenskavlen - Høyeste i Namdalseid



Etter suksess med bestigningen av Tronfjellet og en god natts søvn i seng i Meldal gikk turen videre til Øyenskavelen i Namsos. Ikke like mange høydemeter som Tronfjellet, men ellers ganske mange likheter; parkering i bunn av en grusveg, sykkel opp til en radiomast og toppen ikke så langt unna. Vegen opp til Øyenskavlen var låst med bom og litt grovere i steinsorteringen. Avstanden fra radiomasta til toppen var drøye 500 meter, så det var greit å bytte fra sykkelsko til joggesko. Været slo til her også. Litt vind, men solgløtt og god utsikt. Vindturbinene i det fjerne syntes godt. Det var trimbok på toppen der jeg var dagens første til å skrive meg inn. Med sykkel fra radiomasta og ned, gikk tilbaketuren i en fei.

Tronfjellet - Høyeste i Tynset



Å kjøre rett opp på toppen er litt for enkelt, så bilen ble parkert nederst på parkeringsplassen som ligger i bunnen av Tronfjellvegen. Sykkelen ble hektet av sykkelfestet, og den lange oppoverbakken mot toppen kunne starte. Mangt kan sikkert om hva man tenker og føler mens man tråkker seg oppover den veien som brødrene Gjermundshaug bygde for flerfoldige tiår siden, men at man bruker mye hjernekapasitet for å finne retningen er ikke en del av denne tankevirksomheten. Enkelte Teslaer og andre biler snek seg forbi oppover, de hyggeligste kunne også finne på å gi tommel opp når de passerte. Alvdalsværet viste seg fra en god side, med medvind opp og solgløtt på toppen. Både hovedtoppen og kommunetoppen til Tynset ble besteget. Deretter bar det utfor, og denne gangen var det bilene som måtte trekke seg til side og slippe forbi en hissig syklist. Helskinnet nede ble det tid for et besøk på Aukrustsenteret.

Muen - Høyeste i Ringebu


Første dag på bobilferie, og kartleseren oppdaget umiddelbart at det lå en enkel kommunetopp på vei over Venabygdsfjellet. Bilen ble parkert på rasteplassen ved starten av stien. Tåka lå lavt, det blåste friskt og det var regn i lufta, men etter en runde med pølse og potetmos var motivasjonen kommet seg såpass at det gikk an å snøre på seg joggeskoene. Stien til topps var det umulig å ta feil av, ihvertfall med bruk av GPS for å holde retningen i stikryssene. Mye stein i siste kneika opp til toppvardene (ja, vardene i flertall). Tok de nødvendige bildene, og gikk samme vei ned igjen. Utsikten var null og niks.