Høgevarde og Gråfjell - Høyeste fjell i Krødsherad, Flå og Sigdal


Firmahytta på Haglebu var vår for helgen, og det ga muligheter for å forsøke seg på de to kommunetoppene på Norefjell og krysse av tre nye kommunetopper. Vi kjørte til Tempelsetra (bomvei 60 kr) og parkerte på dagsparkeringen. Hele familien gikk felles opp grusveien fra parkeringsplassen til brua. På toppen fant vi en stein å spise lunsj på, før jeg kastet buksa og fikk på meg shortsen og resten av turfølget skjøt avgårde mot Tempelnatten. Turen til Høgevarde er jevnt oppover, det er bred sti og det var mye turfolk ute denne dagen. Uten å kaste bort for mye tid på toppen, utover å ta de nødvendige bildene, fortsatte jeg i jevnt driv videre til Gråfjell. Også her var det mye folk ute på tur. Stien er nok generelt litt mindre benyttet, men merket med staur hele veien, så det skal godt gjøres å ikke finne veien opp. Med overskyet vær, ikke den helt store varmen og bittelitt vind, så det ble heller ikke så lang stopp på Gråfjell. Fra Gråfjell ble det enkleste vei tilbake til Tempelsetra, der jeg møtte de andre som kom ned fra Tempelnatten. Det ble en fin løpetur på Norefjell, men nær et par overtråkk på veien ned og gikk på snørra rett foran en turgjeng... Ruth løp deretter over toppene og tilbake til hytta. 

Pikstein - høyeste stein i gamle Lardal og nye Larvik

 


Dagens andre topp. Ikke helt heldig med starten av turen siden koordinatene var lagt feil inn på kommunetoppsiden min. Det ble en lengre bomtur i bil, før vi skjønte at koordinatene på toppen vi kjørte mot ikke stemte med navnet på toppen. Da var det bare å snu, og begynne på nytt. Det ble en ny lang grusveitur inn til Presteseter der vi parkerte bilen rett før bommen ved Burtjern. Derifra var det relativ lett navigering. Først følge skogsbilveien, inntil stien mot Pikstein tok av på vestsiden. Stien opp til toppen var også i relativ grei forfatning. Topppunktet ligger på kommunegrensen, litt sør for de høyeste punktene. Heldigvis var det markert med en gammel t-skjorte og et flagg, og lett å få øye på fra stien. Samme veien ned igjen, hvor turen ble avsluttet med et bad i Burtjern. På vei hjem stoppet vi i Treungen og feiret med pizza og brus at alle Vestfoldtoppene nå er unnagjort. 

Vettakollen - høyeste kolle i gamle Larvik


Familetur til Berganvarden eller Vettakollen - kjær topp har mange navn. Kjørte innover på grusvei, og fant etterhvert en parkeringsplass med turforslag til forskjellige huldrestier i Lardal. Vettakollen var en av huldresteiene. Turen begynte på grusvei, og etter 1.5 km gikk det over på sti. Nærmere toppen ble det litt brattere, så selv de minste syntes det var litt morsomt. På toppen var det turbøker i forskjellige fasonger og god utsikt. 

Rondslottet og Storronden - Største rondene i Folldal og Sel

Etter lengre tids overtalelse ble Rondane 2k maraton gjennomført. Værmeldingen for den første helgen i august så lovende ut. Det var bare meldt stiv kuling på toppene, og litt lyn og torden, så bilen ble pakket og kursen satt mot Rondvassbu. Hytte og teltplass var fullbooket, men det er nok av teltplasser i Rondane, så det hadde ikke så mye å si. På fredagskvelden parkerte vi bilen på Spranget og syklet innover mot Rondvassbu. Cirka 1km før hytta fant vi en plass som tydeligvis har vært mye brukt til telting tidligere, og slo opp teltet før vi kryp til køys. Lørdag morgen klokka 04:30 ringte vekkerklokka, og trøtte i trynet rullet vi på sykkelen ned til Rondvassbu og startet GPS ene 05:04 utenfor døra til turisthytta. Med frisk mot satt vi i trav mot Veslesmeden. Det friske travet gikk over i gange i første motbakke, men kom oss allikevel opp til Veslesmeden på ca. 1t19 min og passerte et par andre karer som var ute på samme ærend. På forhånd var vi litt spente på traversene til Storesmeden og Trolltinden, men veivalgene her var relativt greie. Vi diskuterte litt i de bratteste partiene opp til Storesmeden, og fulgte kanskje en litt lavere rute enn den perfekte, men fant greit fram. Været var på vår side, med god sikt og tørre steiner, så det var ganske ideele forhold. Likeledes gikk det over eggene til Trolltinden. Ned fra Trolltinden begynte det å kjennes godt i knærne, så lykken var stor når det fortsatt lå igjen en liten snøfonn å skli på nedover fra Trolltinden. Den var relativt fast, og med noen litt irriterende harde isrander, så det ble fort slitsomt å skli på den også. Så var det å kjempe seg videre fram i ura til Langholsskridu. Derifra ble det et stykke som var adskillig lettere å bevege seg i, og det ble pånytt muligheter for lett trav. I foten av Digerronden ble det fotbad ved passering av Bergedalsbekken. Digerronden er som andre har beskrevet en diger steinhaug, men var ikke så ille å gå opp som jeg hadde fryktet. Passerte deretter Midtronden, Midtronden Øst og Høgronden i den rekkefølge. I dette partiet blåste det som meldt på værmeldingen godt og sikten var heller ikke allverden før det begynte å lette litt igjen når vi hadde kommet fram til Høgronden. Begynner å kjenne det godt i knærne ned fra Høgronden, og det hjelper nok ikke at vi velger å gå nederst i bekkeleie fra Høgrondebua, istedet for å holde oss litt høyere oppe i lia før kryssing av Langgaupdalen. Oppover til Rondeslottet begynner kroppen å kjenne det veldig godt. Nå er det også mørke skyer på himmelen og teller ihvertfall 10 regndråper som treffer meg i hodet,  . Ved varden på toppen av Rondeslottet har sola kommet tilbake, og det den kanskje lengste rasten på turen. Lefse og seigmenn gir litt ny energi, så den lille stigningen opp til Vinjeronden blir ikke så gal.  Det gir litt ekstra motivasjon å vite at Storronden er kommunetopp, så greier egentlig fint å karre seg opp steinura til den toppen også. Siste nedoverbakke på 900 meter ned til Rondvassbu kjennes dog ekstremt lang. Feirer dagens tur ved teltet med kremet blomkålsuppe og betasuppe fra Toro. 

Gravskardhøgda - Høyeste høgde i Stor-Elvdal


Beskrivelse kommer etterhvert. 

Brannheiklumpen - Høyeste klump i Steinkjer


Betalte bomveien inn til Øyingen med tekstmelding 100 kroner og parkerte på en stor parkeringsplass ved Svarttjønnin. R. tok kveldsøkten opp til Brannheiklumpen og kunne melde om merket sti til turboka ca. 500 meter før toppen, og store mengder med myr. Jeg tok morgenøkten dagen etter med tidlig start. Etter at hytteområdet ved Øyingen var passert var det ganske riktig store mengder med myr som skulle passeres. Å holde joggeskoene tørre var et avsluttet tema umiddelbart. Enkelte stipartier som var fine for løping var det innimellom, men mye av turen opp til Brannheiklumpen gikk i som nevnt i myr. Den merkede stien var relativt lett å følge selv i regnvær og skyer, men stoppet noe overraskende på et punkt som er godt lavere enn kommunetoppen. Derifra til toppen var det fram med GPS, for det var så grått på toppen at det ellers ville vært vanskelig å holde retningen. Forsøkte meg på en liten snarvei utenom turbok-toppen, ellers ble det samme vei, og samme myrtråkking på vei tilbake. Deretter biltur videre til Trondheim. 

Gisen - Høyeste isen i Namskogan


Den smale brua over Namsen var ikke bred nok for bobilen vår, og Børgefjell camping hadde sett sine bedre dager for mange år siden. Bilen ble parkert ved rasteplassen ved avkjøringen til Kalvvatnet og sykkelen ble mobilisert for første del av turen. Denne turen hadde litt av mye, først et lite stykke langs E6, deretter grusveg (med advarsel om at veien kun gikk an for terrengkjøretøy), så var det trøndersk mur, litt bjørkekratt, passering av stein dekket av bregner, gjennom blåbærlyng, passering av to snøfonner og tilslutt over goldt berg, og det var jevn stigning og rett linje mot toppen hele veien. På myrene bugnet det enkelte steder av molteblader, men så knapt et bær. I skogen skremte jeg opp flere ryper med kyllinger. Litt vind på toppen, men ikke verre enn at det fin gikk an å sitte litt i le av varden. God utsikt i alle himmelretninger. Samme veien tilbake, og bortsett fra ved en våt stein som jeg gled på og trodde kneet hadde vridd seg samtidig, gikk turen problemfritt.

Vardøyfjellet - Høyeste fjellet i Herøy


Etter å ligget og ventet på været på Herøy Caravan en dag, og fått tiden til å gå ved å oppsøke fremmede steder som Herøy bygdemuseum, våknet vi opp på søndag til lite vind og blå himmel. Perfekte forhold for å gjennomføre planen vår for bestigning av Vardøyfjellet uten hjelp. Kjørte til veis ende der vi pumpet opp den oppblåsbare båten, trakk på oss våtdrakten og gikk ned til fjæra. Når vi stakk tærne i vannet kjente vi at det definitivt ikke var 20 grader i vannet - 14-15 grader var sikkert nærmere sannheten. R. tauet båten med A. og S. godt plassert oppi, jeg hadde nok med å holde følge, uten noe ekstra å taue på mellom øyene. På vei utover endte vi opp med å ta noen lengre krysninger enn det som var nødvendig, og det fikk R. nok kjenne litt på siden hun hadde den tynneste og korteste våtdrakten. Det ble lunch i sola så fort vi hadde kommer over. Fra lunchplassen til toppen var det ikke akkurat tråkket flust med stier de siste årene, så det ble å tråkke seg gjennom gresset. Greit for de med voksen høyde, men ikke like populært når gresset når deg godt over ørene. Det ble bedre lengre oppe. De siste stykket til toppen var det bøttevis med molter, om man hadde tatt med seg bøtter. Brukte ikke alt for lang tid på å ta bilder og nyte utsikten for yr.no meldte om at vinden skulle øke på, og med ikke verdens mest sjødyktige farkost for å komme seg tilbake var det ønskelig å unngå for mye bølger og sterk strøm. Tok en rute med litt mindre svømming og litt mer gåing på småholmene tilbake. Vardøyfjellet er dermed besteget unsupported! R. dro direkte til Dønnmannen og gikk på alle tre toppene der.

Dønnmannen - Høyeste mann i Dønna


Rutebeskrivelse til toppen finnes det godt med på Internett. En kort oppsummering: startet fra parkeringsplassen ved Einvika, dvs startet egentlig ved Herøy Caravan Camping og syklet derifra, inkludert et lite stykke innover stien mot Hagen. Derifra bar det bratt oppover, bra med vann i bekken og litt sleipt fjell etter endel regn. På toppen ble jeg møtt av en drone som suste rundt og gjeng andre som hadde gått opp. En kort stopp før jeg fortsatte videre til Leppa og så på utsikten til De Syv Søstre. Når jeg var på vei ned igjen så jeg at gjengen på Nesa hadde gått nedover. I tillegg var skyene lettet enda mer, og sola stod fint, så jeg tok en ny tur innom hovedtoppen for å ta noen flere bilder. Passerte tre stykk på vei nedover, så tydelig at ganske mange benyttet værvinduet til å komme seg opp. Fant sykkelen der jeg hadde lagt den ifra meg og syklet tilbake til bobilen.

Lysningen - Høyeste i Sømne

Parkerte bobilen i en lomme med postkassestativ ved innkjøringen til Daleveien. Benyttet som vanlig sykkelen for å komme seg så langt som mulig innover, og fikk den med meg til der stien opp til Lysingen tok av fra kjerreveien opp til Lislvatnet, selvom jeg måtte trille sykkelen fra bunn av bakken og opp. Fortsatte videre på beina, for første gang med fjellsko som fottøy på denne ferieturen. Bratt opp i skogen den første kneika, men så ble det flatere. Lettgått sti eller svaberg nesten hele veien, med litt mer småknauser og småvann nærmere toppen. Lett å navigere til toppen ved hjelp av vardene og rødmerkingen når det var god sikt, men kjekt med GPS de gangene skyene gjorde det hvitt på fjellet. Bra med vind på toppen, så det var greit å ha på jakke med hette og hansker på hendene. Slapp heldigvis  unna med kun noen få regndråper. Turbok og skilt på toppen. Tok samme rute ned igjen, og kjekk sykling ned kjerreveien til tross for våte og sleipe steiner. Traff en kar ved postkassene når jeg skiftet til rene klær som lurte på hvorfor vi hadde parkert der, og ikke kjørt forbi bondegården og parkert lengre inne. R. gjentok turen rett etter meg.

Gutvikromskåla - Høyeste skål i Leka


Dagens andre topp. R. hadde allerede vært opp på rekognoseringstur, mens jeg ordnet middag på villcampingen vi hadde funnet nede ved Gutvik-havna. Så var det min tur. Først nesten 3 km sykling langs grusveien vi kom på, og litt innover en traktorvei. Sykkelen ble parkert før jeg jogget videre langs markert sti. Stien oppover var godt markert med røde merker, sannsynligvis ikke så lenge siden de var frisket opp. Kom fort opp over tregrensa, og hadde god oversikt over hvor man burde gå. På toppen var det turbok og stor varde. Været holdt seg på god siden. Endel vind, men slapp unna regnbyger som har kommet og godt i løpet av dagen. Tok samme rute ned igjen, og avsluttet turen med en rask vask i sjøen.

Vattafjellet - Høyeste fjellet i Vikna


Startet dagen med å våkne på Fjukstad camping, spise litt corn flakes og sykle mot Austafjord. Omtrent på motsatt side av idrettsbanen går det inn en sti med skilt til en trimtopp som R hadde observert på sin rekognoseringstokt kvelden før. Forsåvidt et dårlig kart, men antok at trimtoppen kunne være Vattafjellet, så gav dette et forsøk. Syklet innover langs lysløypa, og forsøkte å se etter merking, men så ingen spor. Når lysløypa så begynte å gå nedover, og i feil retning fra toppen, tok jeg ikke lengre noen sjanser og begynte å bevege meg i retning toppen uten å ha funnet noe sti. Det ble mye tett bjørkeskog og lav fart før jeg kom meg over tregrensa. Kom meg tilslutt opp til radiomasten på toppen og kunne se på utsikten, blant annet vindturbinene på Ytre-Vikna. Heller ikke på toppen så jeg tegn til noen trimtoppsti, så jeg forsøkte å følge en kraftlinjegate ned. Heller ikke det var noen videre suksesshistorie. Istedet for å få bjørkekratt i øyehøyde, var det dobbelt så mye kvist i knehøyde. Kom meg ned og tilbake i lysløypa, og fant sykkelen. Etter å ha syklet 100 meter videre var det skilt og sti til Vattafjellet. Nedtur, men fortsatte rundt hele lysløypa og tilbake til campingplassen. 

Hemna - Høyeste i Namsos


Bobilen ble parkert i en liten lomme langs grusveien over natta. Dette var rett før en litt overraskende bom. Med dette som utgangspunkt tok R. en rekognoseringstur til toppen på kvelden, og kunne melde om en merket snøscooterløype helt til topps som startet ved to tydelig merkede stolper litt lengre inn langs veien. Etter en god natts søvn startet jeg turen morgenen etter. Den første kilometeren brukte jeg sykkel langs veien, og fra de merkede stolpene tok jeg beina fatt. Først gjennom skog og mye myr, deretter opp på fjellet med stedvis lettgått svaberg. Nederste del av turen var merket med refleksbånd festet i trær, deretter var det tett i tett med stolper som ledet rett til topps. Rett før varden var det til og med laget en liten bru. Været på turen var skiftene, fra regnbyger til solgløtt. På toppen var utsikten grei. Forsøkte å løpe opp, men hadde mer suksess med løpingen på vei ned. Dro videre til Oasen svømmehall i Namsos for å bløte opp slitne muskler. 

Øyenskavlen - Høyeste i Namdalseid



Etter suksess med bestigningen av Tronfjellet og en god natts søvn i seng i Meldal gikk turen videre til Øyenskavelen i Namsos. Ikke like mange høydemeter som Tronfjellet, men ellers ganske mange likheter; parkering i bunn av en grusveg, sykkel opp til en radiomast og toppen ikke så langt unna. Vegen opp til Øyenskavlen var låst med bom og litt grovere i steinsorteringen. Avstanden fra radiomasta til toppen var drøye 500 meter, så det var greit å bytte fra sykkelsko til joggesko. Været slo til her også. Litt vind, men solgløtt og god utsikt. Vindturbinene i det fjerne syntes godt. Det var trimbok på toppen der jeg var dagens første til å skrive meg inn. Med sykkel fra radiomasta og ned, gikk tilbaketuren i en fei.

Tronfjellet - Høyeste i Tynset



Å kjøre rett opp på toppen er litt for enkelt, så bilen ble parkert nederst på parkeringsplassen som ligger i bunnen av Tronfjellvegen. Sykkelen ble hektet av sykkelfestet, og den lange oppoverbakken mot toppen kunne starte. Mangt kan sikkert om hva man tenker og føler mens man tråkker seg oppover den veien som brødrene Gjermundshaug bygde for flerfoldige tiår siden, men at man bruker mye hjernekapasitet for å finne retningen er ikke en del av denne tankevirksomheten. Enkelte Teslaer og andre biler snek seg forbi oppover, de hyggeligste kunne også finne på å gi tommel opp når de passerte. Alvdalsværet viste seg fra en god side, med medvind opp og solgløtt på toppen. Både hovedtoppen og kommunetoppen til Tynset ble besteget. Deretter bar det utfor, og denne gangen var det bilene som måtte trekke seg til side og slippe forbi en hissig syklist. Helskinnet nede ble det tid for et besøk på Aukrustsenteret.

Muen - Høyeste i Ringebu


Første dag på bobilferie, og kartleseren oppdaget umiddelbart at det lå en enkel kommunetopp på vei over Venabygdsfjellet. Bilen ble parkert på rasteplassen ved starten av stien. Tåka lå lavt, det blåste friskt og det var regn i lufta, men etter en runde med pølse og potetmos var motivasjonen kommet seg såpass at det gikk an å snøre på seg joggeskoene. Stien til topps var det umulig å ta feil av, ihvertfall med bruk av GPS for å holde retningen i stikryssene. Mye stein i siste kneika opp til toppvardene (ja, vardene i flertall). Tok de nødvendige bildene, og gikk samme vei ned igjen. Utsikten var null og niks.

Prestseteråsen og Annevasshøgda - Høyeste i gamle Sande og Drammen



Telttur og kommunetopptur en helg i juni. Kjørte opp til Montebello skiarena (bomvei 50 kroner) og startet kombinert gå- og sykkeltur derifra. Første del av veien gikk langs en skiløype som var midt i en oppgradering, så det var både vanskelig å sykle og gjørmete, men kom etterhvert innpå bedre sykkelvei. Første stopp var Gallebergsetra der basecamp ble satt opp. Ikke alene der, også en vennegjeng med fiskeinteresse hadde slått seg ned på plassen, samt 100 000 knott. Etter at de fysiologiske behovene for mat og trygghetsbehovet for soveplass uten knott var dekket, var det tid for selvrealisering. Hele gjengen satt kurs mot Prestseteråsen. På grusveien sør for Preseteråsen ble turgruppen delt i to. Halvparten snudde og resten fortsatte mot dagens turmål. Relativt bratt opp første del fra skogsbilveien til Prestseteråsen, ellers var det lett og åpent skogsterreng å bevege seg i. Med GPS i hånda var det ingen problem å finne punktene i skogen som markerte de høyeste stedene i gamle Sande og Drammen kommune. Tok en litt annen vei tilbake for å få gått litt mer på sti. Tilfeldigvis kom vi da inn på ultramaraton løypa fra Soria Moria til Verdens Ende og så noen relativt slitne løpere passere oss. Ingen bad i Øyvannet når vi kom tilbake til teltet, til det var det alt for mange knott som surret rundt. Etter frokost i teltet dagen etter gikk vi tilbake til bilen i grått vær. 

Blekketjernshøgda - høyeste i Nittedal

Etter å ha bommet litt på veien før Harestua, fant jeg bomveiene opp til den nedre parkeringsplassen ved Solobservatoriet. Der snørte jeg på meg joggeskoene og fulgte skogsbilveien videre forbi et par vann som glitret i solen. Ved veis ende begynte jeg å følge minste motstand vei som så ut til å gå langs kraftlinja, men alt av GPSer begynte raskt å pipe at jeg var på feil kurs. Jeg justerte kursen etter strekene på GPS, og etterhvert kom man da seg fram gjennom skog og myr til et sted som kunne se ut til å være det høyeste punktet i Nittedal. Litt annen vei tilbake, men med samme filosofi om å følge strekene på GPSen inntil jeg var på skogsbilveien og kunne gasse litt mer på. Fint vær på turen, måtte stoppe å duppe beina i Dampipern for å kjøle de ned. Måtte selvfølgelig også legge turen inn via selve Solobservatoriet på tilbaketuren for å se hva det var for noe.

Bomlekollen - Høyeste kolle i Lier

Kjørte til utfartsparkeringen ved Trolldalen og parkerte der som en av de første bilene. Hele familien startet avgårde med sykler, A. parkerte sin etter noen hundre meter og hoppet opp i sykkelsetet som tilfeldigvis også var tatt med på tur. Fulgte grusveien innover mot Store Nykjua. I nordhellingen etter Store Dammyrdammen begynte vi å møte snø på veien, og sykling ble vanskelig. Ved brua i krysset før Kringlehølen ble syklene parkert og lunch i sola. Derifra fortsatte jeg alene på beina, stort sett på snødekt veg. Fram til Store Nykjua var det preppet skiløype som holdt godt. Snøen i terrenget gav etter, men heldigvis ble det bare 20 meter med stabaser før det stort sett var snøfritt terreng opp til toppen, kun med enkelte flekker som man enten kunne hoppe over eller gå rundt. Tok samme vei tilbake, og fant resten av turfølge ved demningen til Store Dammyrdammen.

Svartåsen - Høyeste ås i Lørenskog

Startet med litt buldring i Østmarka. Når vi hadde fått nok av det, tok jeg sykkelen fatt og satte kursen mot Svartåsen i Lørenskog. Planene for å nå toppen var gode, men fant etterhvert ut at stien jeg hadde lyst til å sykle på, egnet seg mye bedre for fottur. Trakk allikevel med meg sykkelen over røtter og stein. I skogen møtte jeg også en gjeng som ikke helt visste hvor de var, men jeg pekte de videre og til nærmeste skogsbilvei. Det siste stykket fra Halsjøen mistet jeg også stien, så måtte bakse meg gjennom litt tett skog. Fant tilslutt toppen, og bestemte meg for å ta en annen vei tilbake via Losby. Sykkelsko på beina, og gnagsår fra sist tur bidro til ønsket om mer sykling og mindre gåing på vanskelig syklebar sti. For en enkel tur til toppen av Svartåsen er nok parkeringsplassen ved Losby det beste utgangspunktet. Været var bra, men møtte en regnskur på vei mot Oslo. Dette er muligens den første kommunetoppen jeg har besteget som ikke har samme start og sluttpunkt.

Sankta Synnevahornet - Høyeste horn i Vågsøy

Selv om været var fint og snøforholdene gode, gjorde store gnagsår på føttene det lite fristende å gjøre en ny topptur etter gårsdagens bestigning av Eidskyrkja i Volda . I stedet ble det en to timers biltur til Vågsøy for å forhåpentligvis finne en snøfri topp som man kunne gå opp på i lave sko. Parkerte bilen på en utfartsparkering ved et lite vann nederst i Austadalen, og fulgte vei/sti hele veien opp til toppen. Som jeg håpet var det ingen snø på veien opp, men noen mindre myrområder gjorde allikevel at skoene ble litt våte. Fin tur med god utsikt utover havet fra toppen. Fortsatte turen utover til Refsviksanda for litt lokal guiding. Marie S. var med på turen.

Eidskyrkja - Høyeste kyrkje i Volda

Kommer oppdatering.

Kohinor-hytta og Bjørnholen - høyeste i Sørum og Skedsmo


Turbeskrivelse kommer snart.

Gastgiveren - Høyeste giver i Sarpsborg (2)


Tur nummer to. Syklet hjemmefra, men denne gangen gjennom skogen, og helt til toppen.

Nordre Stange Varde - Høyeste varde i Eidsberg


Vi møtte farmor og farfar ved parkeringsplassen ved Svarverud gård. På parkeringsplassen var det fullt, siden alle er ute og går tur i nærmiljøet i påska, så vi parkerte langs veien like før parkeringsplassen. Vi hadde med sykler som ble brukt  på grusveien fram til blåstien inn til Nordre Stange Varde. Før vi kom så langt måtte vi ha lunch. Det var pakket med pølser og lomper, men på grunn av tørr skog og mye vind tok det litt tid før vi fant et lunt sted hvor det var trygt å tenne et lite bål, men plassen vi tilslutt fant var idyllisk. Både på blåstien inn til toppen og på toppen traff vi flere andre som var ute å gikk tur. Nordre Stange Varde var markert med utsiktstårn der man kunne se Østfold skoger, vindmøller i Sverige og det var såpass klart vær at vi tror Gaustadtoppen var synlig i det fjerne.

Gjøranfisen - Høyeste fis i Ringerike


Kjørte opp grusveien til Vikersetra og parkerte rett ved skiløypa. Der ble pulken pakket med telt, seigmenn og polarbrød, og første etappe på 3,5 km til basecamp startet. Basecamp ble slått opp nær skiløypa. Neste dag pakket vi dagstursekken og koblet på pulken, og fulgte skiløypa mot Gyranfisen. Turen startet i tåke, men etter lunch rett ved Store Stein kom det et blaff med sol. Det skulle ikke vare. På toppen var det igjen hvitt og vind, og ikke mange meterne med sikt. A. så ihvertfall ingenting, for hun sov i pulken. S. fikk nye krefter etter at toppen var besteget og det ble nedoverbakker og medvind. Nesten tilbake til teltet kom sola fram og resten av dagen, og returen ned til bilen dagen etter, ble en ekte påsketur. Simon (7) dro pulken tilbake til bilen.

Hasleråsen - Høyeste ås i Ullensaker


På vei til vinterferie i Sverige ble det tid til en liten stopp i Ullensaker for å få med seg et punkt sør på Hasleråsen som er Ullensaker sitt høyeste punkt. Bilen ble kjørt så langt innover en sidevei til Kopperudvegen som vi turde. Det ble tilslutt stopp på grunn av speilblank is i vegen. Derifra ble det å ta beina fatt på en grusvei, delvis dekket med is og ekstra glatt av pågående regnvær. Forventningene til turen var på forhånd lave, så det ble en stor bonus med skiltet sti fram til toppen, framfor baksing gjennom kratt og leting etter topppunktet mellom trestammer. På en diger rotvelt var det markert med Kopperudtoppen 313.263 meter. Rotet deretter litt rundt på området for å gå innom alle tuer som kunne tenkes å være litt høyere, før jeg gikk samme vei tilbake og traff baktroppen som hadde kommet et godt stykke på vei.

Fjellsjøkampen - Høyeste i Hurdal

Fjellsjøkampen ble dagens andre kommunetopp etter Lushaugen i Gran. Kjørte fra Lygna i kveldingen og kom fram til enden av en vei ved Gjødingsætra. Derifra startet fint oppkjørte skispor som det bare var å skøyte i vei på, uten å ta seg bryet med å smøre. Etter et lite stykke var det skiltet til Fjellsjøkampen, men kun fotrute. Skisporet.no viste at det tidligere på vinteren var kjørt opp scooter-spor til toppen, så jeg tok sjansen på å fortsette videre for å finne denne løypa. Ganske riktig var det kjørt opp scooter-spor, men disse var ikke breie nok til å skøyte på, så et tjukt lag med skismøring ble lagt under skiene. Utenfor oppkjørte løyper var det et hardt skarelag, mens scooter-sporet var et godt lag med sukkersnø. Skismøringen ble raskt slitt av, og kombinert med noen åpne bekker og smale spor ble det raskt til at skiene ble båret opp de bratteste kneikene, og etterhvert kun brukt når det var stakemuligheter. Kom meg etterhvert opp på toppen ved å følge oppkjørt løype, og klatret opp i tårnet i lyset fra hodelykten. Turen tilbake gikk med skiene i hånda i opptråkket spor langs fotruten, noe som var adskillig kortere.

Lushaugen - Høyeste haugen i Gran

Parkering måtte bli gjort på Lygna skisenter, for parkeringsplassen nær Lygnasæter hotell var full av rallybiler i forskjellige former som deltok i NC- i rally. Med nyinnkjøpt skismøring fra G-Sport på Hønefoss la vi i vei i nyfreste løyper. Det var lenge siden sist snøfall, så der løypemaskina ikke hadde kjørt var det knallharde islag. Lushaugen er ikke den vanskeligste toppen å finne på vinteren. Det er preppa skispor hele veien til toppen, og skulle man bli sulten og kald på veien er det muligheter for å gå innom Lushaughytta og kjøpe en vaffel og varme seg. Det gjorde vi. I den bratteste kneiken før toppen satt vi igjen ski, da det var både lite snø og isete. På toppen er det 12 meters utsiktstårn med god utsikt over området. Turen tilbake fulgte samme rute som opp, og gikk naturligvis mye raskere siden oppoverbakker var snudd til nedoverbakker.
R, S, A var med på turen.

Hvittingen - Høyeste i Holmestrand

Et lite ærend i Drammen ble utvidet med kommunetopptur til Hvittingen i Holmestrand. Planen var å parkere ved fjøset ved Oreberg som virket som den plassen de fleste går ut i fra. Forsøkte først å kjøre ned Stokkeveien fra nord, men like før fjøset stod det et forbudt for kjøretøy-skilt som ble respektert. Snudde og kjørte tilbake til Gamle Sørlandske og forsøkte heller opp Vegata. Hele området ved fjøset var anleggsområde. Hvor glad bilen var i å kjøre på anleggsveg med grove stein vites ikke, men kom ihvertfall fram til planlagt startpunkt. Derfra var det bare å knyte på seg piggskoene, for veien videre var dekket av våt og speilblank is, før det nærmere toppen ble hard snø. Skogsbilvei hele veien til toppen, med jevn stigning og Z-form. Grått vær, men uten nedbør av betydning. På toppen var det et stort tårn, og et mye mindre utsiktstårn. I utsiktstårnet en bok til å skrive seg inn i. På tilbaketuren hadde det absolutt gjort seg med en sykkel hvis vegen hadde vært isfri.

A, S, R etablerte basecamp nær bilen.

Bislingflaka - Høyeste flaka i Lunner


Tur til Bislingflaka. I utgangspunktet en veldig enkel tur. Parkere bilen ved Myllsdammen, spenne på seg ski og følge veien til Bislingen fjellstue i preparerte løyper. Så enkelt kan man naturligvis ikke gjøre det, så vi fant fram teltet, pakket pulken og la inn en overnatting ved Bonntjernet - 500 meter før toppen. Der anla vi basecamp, og grillet pølser og pinnebrød på bål. Dagen etter fortsatte vi opp til toppen uten pulk og telt, forbi forfalte Bislingen fjellstue og videre til toppen. Topp preparerte løyper hele veien, bortsett fra at plussgrader hadde smeltet det øverste laget, og lagt et perfekt glassert lag på toppen som gjorde løypene nesten farlig raske. På toppen var det et kjentmannsmerke, men ellers stod Bislingflaka godt til navnet sitt uten alt for mye som viste at dette var det høyeste punktet. Returen gikk samme vei som vi hadde kommet opp. Med på turen var R, S. og A.

Sæteråsen - høyeste ås i Svelvik


Helt nytt ti-år, og besøk på en kommunetopp som ikke lengre er kommunetopp. Svelvik har slått seg sammen med Drammen, men kommuneskiltene er fortsatt ikke tatt inn, og enda viktigere, Svelvik står fortsatt på kommunetopplisten min. Parkerte bilen ved skiltet tømmeroppstillingsplass - parkering forbudt, men antok at det verken ville være alt for mange tømmerhoggere eller parkeringsvakter i skogen på første nyttårsdag. Fulgte på magefølelse etter et skilt som pekte vei mot Tårnet, selv om sporet på GPS'en ganske snart viste at dette ikke var korteste vei. Skammen over å snu vokste seg raskt større enn ønske om å gå korteste linje, så fortsatte ufortrødent videre på den stien vi hadde startet på. Det var en god blanding av snø og is, og bar sti på vei oppover, så farten på turen ble deretter, når det enten bare er tillatt å gå på snø/is eller sti, avhengig av hva det er minst av. Ved Hellumvannet ble det en liten rast med konsumering av varm saft og julens kakerester. Kom etterhvert fram til tårnet på toppen av Sæteråsen. Solen begynte å gå ned i vest og gav et fint lys når vi beundret utsikten mot vest fra den tidligere kommunestoppen. Tilbake til parkeringsplassen fulgte vi planlagt rute. Denne stien var mer brukt, og adskillig mer holkete, men gav fine muligheter for rompeaking for de som likte det.