Ekstremsport på veldig, veldig lavt nivå

Værmeldingen for dagen så ikke spesielt lovende ut, derfor ble det planlagt kommunetopptur til Heimdalshøe og ikke familietur til en tilfeldig topp i Beitostølområdet denne tirsdagen i høstferien. Jeg fikk med S. sr. som co-pilot i tåka over Valdresflya, og fryktet stund at det skulle bli en tur der navigasjonen utelukkende kom til å bestå av og titte på GPS'en, men på Gjende siden var været adskillig lettere. Heimdalshøe er nok ingen utpreget fotturtopp, noe jeg kanskje burde forstå i og med at det ikke var noen stier markert på kartet som gikk til toppen. Men med grei sikt og lettgått terreng var det bare å sikte direkte mot toppen og gå. Grunnen til at Heimdalshøa sannsynligvis er en bedre skitopp enn fottur-topp skulle vise seg litt høyere opp ved kryssing av diverse steinrøyser, som i tillegg til å være normalt kjipe å gå igjennom, også var glatte og sleipe i oktober. Men med tida til hjelp kom vi oss over steinrøysene, og fra ca. 1700 moh høyde var det kommet nok snø til at m

Etter en natt på Bekkestua, en gammel tømmerkoie i Romeriksåsene, durte vi videre til Nes og Ursknappen. Vi kjørte opp en grusvei forbi gården Fallet, 50 kr bomvei, og parkerte på en utfartsparkering med utedo i noe som lignet på et gammelt sandtak. S. ble med videre på sykkel. Det startet slakt oppover, før veien gjorde en u-sving opp det bratteste partiet. Etter ca. 4 km med sykling fortsatte vi til fots. Det var sti og merket mot Ursknappen hele veien til toppen. Turen gikk i skogsterreng, over noen myrer og forbi blåbærlyng. Vi kom oss fram nesten tørrskodd, men det skyldes nok mye at det var lenge siden forrige regnvær. På toppen var det bok, skiltet med Ursknappen 501 og ok utsikt i en retning. Tilbaketuren gikk endel raskere enn opp, og spesielt sykkeldelen. 

Dette ble kommunetopp nr. 200. Bobilen ble parkert ved friluftsområdet innerst i Kaldvellfjorden slik at de som ønsket å bade kunne gjøre det, mens jeg tok sykkelen innover Vatneveien og videre innover på en grusvei fram til stien som var inntegnet opp til Hisåsen. Stien var merket med gule prikker og streker, og var til forskjell fra en del andre stier denne sommeren relativt lett løpbar, hvis man hadde orket å løpe oppover. På toppen var det varde, norsk flagg og en tur-o post, men ingen postkasse. Jeg tok de nødvendige bildene på toppen og fulgte samme rute tilbake. Turen ble avsluttet med et bad i Kaldvellfjorden, og det var også slutten på kommunetoppsommerferien 2021. 

På vei sørover etter en natt i Stavanger ble kursen satt mot utfartsparkeringen for Bynuten ved Søredalen. For å spare noen minutter på tilbaketuren ble sykkelen benyttet på grusveien fram til en bom, og de første 200 meterne etter bommen. Derifra ble det såpass steinete at jeg antok at å bruke beina ville være like raskt både oppover og nedover. Så fulgte et relativt flatt parti på sti innover langs Trollebærtjørna og Storatjørn, før det begynte å gå oppover for alvor. I Svartedalen var det partier med relativt mye ur, så man måtte passe på hvor man satte føttene. Både her og der var det noen å passere, så det var mange mennesker ute på tur denne dagen. Fint vær la nok ingen demper på turlysten denne dagen. På toppen var det naturlig nok både postkasse og en stor varde. Jeg tok samme vei ned igjen, og har lovet at R. skal få en tur senere, da vi måtte skynde oss videre til avtale i Kristiansand. 

Etter å ha vært på Utsira, kjørte vi videre til Tysvær. Planen var å overnatte på utfartsparkeringen, men der var det store camping forbudt skilt, og små skilt med 150 kr for overnatting, så vi kjørte videre til Sandvik camping. Planen var å stikke avgårde til toppen tidlig dagen etter, men været var fint, og lysten til å stå opp tidlig neste morgen var lav. Derfor ble det kveldstur til Lammanuten. Benyttet sykkelen fra campingen, forbi utfartsparkeringen, og opp til enden av grusveien. Derifra var det beina videre. Det var merket sti opp, og bygget noen meget lange og rette klopper over  myrområdene på vei oppover. Sola hadde gått ned under horisonten før jeg var ved den første varden på luretoppen, og enda litt lengre ned når jeg var på selve toppen. Stor varde og postkasse på toppen. På vei ned ble det enda mørkere, og med unntak av over kloppene der jeg gav full fart, tok jeg det rolig ned for å unngå mulige overtråkk, fall eller det som verre er. Det var relativt mørkt når jeg rul

Utsira fyr er ikke bare kommunetoppen til Utsira, det er også det fyret som har fyrlykten høyest over vannflaten i Norge. Å komme seg opp til kommunetoppen er lite fysisk krevende, men desto mer logistikk. Bobilen ble parkert på fergeleiet i Haugesund, og syklene ble tatt med på ferga over til Utsira på 08:00-ferga. Ferga var forhåndsbestilt dagen før, men det var god plass. Litt sjø på vei over, så noen valgte å sitte ute. Etter at ferga hadde lagt til land, satt vi oss på syklene og tok direkte sikte på fyret. De siste meterne opp til toppen som ligger noen meter bortenfor selve fyret, var det anlagt trapper. Altså en kommunetopp med meget lett tilkomst. Etter bestigning av kommunetoppen gikk vi en runde rundt på vestsiden av øya, deretter spiste vi vafler på fyrkafeen og fikk omvisning i fyrlykta. Det var fortsatt litt tid til 17:45 ferga tilbake til fastlandet gikk, så det ble også tid til is og baguett på Joker. Vinden hadde roet seg på vei tilbake, men været var fortsatt bra, så

Det er naturlig nok litt skuffende at Karmøy sin kommunetopp ligger på fastlandet og ikke på Karmøy. Startpunktet for bestigning av Dyrafjellet ble på rasteplassen ved Toskatjørn. Fra den søndre rasteplassen starter det en lite brukt sti sørover. Startet turen med å vente på at det skulle bli en luke i trafikken slik at jeg kunne krysse Skjoldavegen, deretter snublet jeg i ståltrådgjerdet som ligger på bakken langs rasteplassen, og tilslutt mistet jeg stien i myrområdet og måtte lage meg min egen vei gjennom tuer av høyt gress. Litt nærmere toppen fant jeg tilbake til stien, og etterhvert kom jeg også inn på en mer brukt sti som kom fra boligområdet sørøst for toppen. Til tross for beskjeden høyde, var det ingen ting å utsette på utsikten på topp nummer 3 denne dagen. Toppen var dog ikke merket som noe turmål, men noen må gå opp på den fra tid til annen, for på tilbaketuren var jeg mer heldig med vegvalget, og greide å følge en sti hele veien. Jeg snublet heller ikke i ståltrådgjerdet

Jeg styrte bobilen etter gode anvisninger fra R. og parkerte i et vegkryss sør for Klauv der det var god plass til nettopp parkering. På andre siden av veien startet stien opp til toppen. Stien oppover var relativt uproblematisk å følge, kun over et myrområde hadde jeg det litt for travelt og måtte titte meg litt rundt for å sjekke hvilken retning stien tok. Stien var forøvrig tørr og fin. Halvveis oppe tok jeg igjen en gruppe på fire som også var på vei mot toppen. Disse hadde parkert i en lomme 100 meter videre fra vår parkering. Klauv er ikke av de høyeste toppene, men som de fleste andre vestlandstopper kom man over skoggrensen, og utsikten i finværet var upåklagelig. TellTur hadde som på mange av de andre toppene på årets vestlandsraid også et skilt på denne toppen. Turen ned igjen fulgte samme rute. Tilsvarende som på forrige topp vekslet jeg med R. nede ved bilen. 

Bobilen ble satt opp som basecamp ved Valestrand ungdomslags hytte (Kleivo parkering) rett nord for Valestrand skole / oppvekstsenter. Der var det parkeringsplass og merket sti opp til toppen. Stien gikk først bratt oppover i skogen. Deretter flatet det litt ut, og stien gikk over en myr. Her var det noe vanskelig å unngå å bli bløt på føttene, selvom det var lagt ut enkelte planker her og der. Etter myra gikk det på nytt oppover, stedvis på ekstremt knudrete fjell. Dette var ikke toppen å gå barbeint opp på (det er vel neppe så mange som er det), men det skulle ikke være noe i veien med friksjon, selv på den våteste dag.  På toppen var det god utsikt, varde og postkasse. Det ble samme rute ned igjen, og møtte nå ihvertfall 2 andre grupper som var på vei oppover. Vel nede vekslet jeg med R. som gjentok turen.  

Campingbilen ble parkert på Langenuen camping - et godt utgangspunkt for bestigning av kommunetoppene på Stord og Fitjar. Derifra var det egen gang/sykkelvei langs E39 og undergang hvor veien opp til Svartavannet startet. Sykkelen ble parkert nederst i Store Tjørnadalen, hvor det startet en beskjeden sti over en myr. Stien kom etterhvert innpå en noe mer brukt sti fra Svartavatnet. Over grensa bortover mot Mehammarsåto var det enkelte steder morsomt å løpe med flate svaberg og ikke så bratt. Etter litt forskjellige luretopper, kom man tilslutt til Mehammarsåto der jeg fikk tatt de første kommunetoppturbildene. Deretter bar det ganske bratt ned til Fitjarhesten for å kunne krysse av også den på lista. Vindindustriparken på Fitjar lå rett i solnedgangen. Tilbaketuren gikk samme veien, først opp over Mehammarsåto, deretter tilbake til sykkel og camping. 

Etter en overnatting på fergeleia i Sandvikvåg, tok vi syklene med på ferga over til Husavik i Austvoll. Jeg og S. satte kursen mot toppen, mens R. og A. lette etter en badeplass. Sykkelturen var først et stykke på asfalt, før det ble traktorvei fra Otteråvannet og et lite stykke mot Trollhaugen. Etter å ha parkert sykkelene  fulgte vi først en lite brukt traktorvei, før alt av stier forsvant. Enkelte steder føltes det nærmest som om vi var i jungelen, med store bregner, myr og ulendt terreng som måtte forseres. Heldigvis kom vi etterhvert innpå en liten sti, som tilslutt møtte hovedstien opp til toppen. På toppen var det utsiktstårn, og det var flere andre på vei til toppen. De reklamerte stort for den nye turhytta som var satt opp noen hundre meter nedenfor toppen, så vi måtte en tur innom og titte på denne. Denne veien var det god sti med både trapper og klopper, og etterhvert gruslagt. Tilbaketuren som gikk en litt annen rute mer mot vest, var langt bedre med tanke på framkommeligh

  Parkerte på stor parkeringsplass i enden av veien opp til Myrdal, godt merket til Tysnessåte fra hovedveien. Den var mer en bred nok for enn bobil, noe våre utsendte speidere rapporterte ned om etter å ha prøvekjørt veien. Turen opp til toppen var beskrevet som halvbratt, før det ble bratt for alvor, og deretter halvbratt igjen. Denne beskrivelsen var godt dekkende, og hvis man i tillegg legger til at det var noe steinete i starten, og mer lettgått på toppen, har vel det viktigste blitt sagt. Det var ingen tvil om hvilken vei man skulle gå for å komme seg opp på toppen. Turen var et populært turmål denne lørdagen på generelt grunnlag, og eget turfølge var også stort. Litt vind på vei opp. Det stoppet ikke de tøffeste fra å gå i shorts hele veien, mens flertallet valgte bukser. Utsikten var det ingen ting å si noe på, dagens skyer lå langt over fjellene. Et par solstråler ble det også på toppen. Prikken over i’en var avslutning med pizza med geitost på Myrdal gård 300 meter fra P-plas

En ny kombinasjon av museum og kommunetopp. Natten ble tatt på parkeringsplassen utenfor kystmuseet nord for Blomøyknuten. Før frokost ble sykkelen gjort klar, og 4 km ble unnagjort på brede gang- og sykkelveier. De siste 300 meterne opp på toppen ble tatt på beina på en tydelig, men ikke veldig mye brukt sti. På toppen var det både radiomast og en betongkloss fra krigen. Det var første topp denne sommerferien med lavt skydekke, så utsikten var dårlig. Kun bolighusene rett nedenfor toppen var synlige. Samme vei tilbake til bobilen for å få seg litt frokost.

  Fjell-festning kunne lett kombineres med en tur opp Liatårnet, så det ble først 12 meter ned under bakken og en svele i kafeteriaen før jeg startet turen opp til toppen. Nok en kommunetopp som var godt tilrettelagt med trapper der det var bratt og klopper der det kunne være vått. Det var flere andre på vei ned, når jeg var på vei opp, så ikke uventet en populær topp. Sykkelen ble benyttet på asfaltvei til der blåstien startet. Derifra var en steinete sti, før det ble fast fjell under føttene. God utsikt og greit vær på turen - fikk noen få regndråper rett før jeg var tilbake ved bilen. Regnværet begynte først etterpå, når jeg syklet tilbake til festningen for å finne resten av gjengen. 

  Bobilen ble parkert ved sjøen på Toftøya campingplass. Derifra var det å sykle 5km tilbake til Hamre hvor blåstien til Veten startet. Tilsvarende som til Kolbeinsvarden i Askøy var det også her godt tilrettelagt med på klopper over våte områder og trapper opp de bratteste skrentene. Det så også ut som om det ganske nylig hadde vært noen med machete og hogg seg gjennom einerkratt for at man på våtere dager enn idag skulle kunne komme seg tørrskodd til Veten. På toppen var det det infoskilt om hva man kunne se. Turen tilbake gikk samme vei, og med samme transportmiddel. Av dyreliv ble det observert ikke mindre enn 2 feite frosk og 2 minifrosk. 

  For andre gang på to dager parkerte vi på en snuplass med parkering forbudt… Askøy hadde gjort en meget god jobb med å snekre og rydde sti til toppen, men P-plass langs fv. 5256 var ikke beregnet for alt for store bobiler. Stien er merket med Askøy på langs, og det var snekret sammen haugevis av klopper og lagd trapper om det skulle være noe punkter med litt høydeforskjell. På turen var det også pyntet med trær som hadde fått øyne. Dette kan ikke være langt ifra den kommunetoppen i Norge som har fått best tilrettelagt sti, om man ser bort ifra de toppene som har fått bilvei til toppen. På toppen var det satt opp en bu, der en gjeng ungdommer hadde overnattet i hengekøyer, og spiste potetgull og spilte kort når vi kom opp. S,A&R var med til topps.

  Første kommunetopper i sommerferien 2021. Campingbilen ble manøvrert opp til utfartsparkeringen ved Hausdal, og der ble det satt basecamp i parkeringforbudt sonen på snuplassen. Sykkelen ble gjort klar, og benyttet opp til enden av veien ved Brekkevatnet hvor det ble parkert for første gang. Derifra var det å følge sti opp til Sveningen. Med merket rute på GPSen og varder langs stien var det få problemer å forstå hvor man burde gå. Planen var å holde godt tempo, men skjønte raskt at det ville bli tungt hvis man skulle komme seg gjennom hele den planlagte ruta i solsteiken. Det var varde på toppen, fikk tatt de obligatoriske bildene, før det var samme rute ned igjen. Rullet ca 1km på sykkelen nedover, før det på nytt var å ta beina fatt. Det var bratt, men bra sti opp til Sydpolen. Derifra var det vanskeligere å finne en fornuftig rute videre mot Gullfjellet. Ingen opplagt sti, og steiltstående og tett oppsprukket gneis gjorde at det var vanskelig å holde noe særlig fart uten særs høy

  Som en litt tidlig decennium feiring ble det avtalt med fjellguide.no om at de skulle stille med fører 12.juli ved Turtagrø for å lede opp på Storen. Kvelden før var værmeldingen svært lovende, middagen på hotellet smakte godt og det meste lå an til en god tur. Vi var riktignok advart mot at rommene i Sveitservillaen var dårlig lydisolert, men regnet med at de fleste ville være i TV-stua og se EM-finalen før de trakk seg stille og rolig tilbake til køya. Vi hadde undervurdert det nyforelskede paret på naborommet som hadde veldig mye å snakke om. Til tross for litt dårlig søvn, våknet vi av vekkeklokka og møtte fjellføreren utenfor hotellet, dyttet nistepakka med nugatti oppi sekken sammen med stegjernene, og labbet i vei. Turen er først en lang anmarsj på god sti forbi tindehytta og opp på Bandet. Det var fortsatt litt snø i vesthellingen som var fin å gå over. Også videre opp fra bandet var det snøfonner som vi gikk opp med stegjern og isøks. På svaet binder vi oss inn i tau, og ett

Startstedet for dagens andre topp lå bare ca 20 minutters kjøring fra Nome P-plass. Til tross for at forholdene i Nome ikke akkurat gav mersmak for mer topptur denne dagen på grunn av råtten snø, så var det såpass kort kjøretur at det var verdt å sjekke om denne sørhellingen hadde mindre snø. Det skulle vise seg å stemme. Svabergene oppover til Fagerliheii var fri for snø. Det rant bra med vann i bekkene, men ikke noe som gjorde det vanskelig å komme seg opp. Ett par kløfter med der det fortsatt lå litt snø, var det eneste som minnet om vinteren som hadde vært. Stien oppover til toppvarden var merket med blå prikker. Fra toppvarden til Drangedals høyeste punkt 250 meter lengre borte var det flatt og lettgått. Det ble samme tur tilbake, der jeg også møtte et par andre som også var på vei oppover, hvorav en av dem for sikkerhetsskyld hadde på munnbind i disse koronatider. 

Etter å ha kjørt en time på smale fylkesveier i Telemark parkerte jeg bilen ved Tremyr. Furuvannsveien innover mot Knarren var sperret med bom, og det skulle rask vise seg at det uansett ikke hadde vært lett å kjøre innover veien. Jeg tok sykkelen fatt, men det gikk ikke mange hundre meterne før veien var dekket med snø. Optimist som jeg var, dyttet jeg sykkelen over de første snøpartiene, men etter xx meter var det slutt. Det skulle vise seg å være et riktig valg, for resten av strekningen inntil jeg tok av fra veien mot selve toppen var dekket av snø. Stort sett bar snøen OK der snøscooterne gjennom vinteren hadde pakket sammen snøen, men utenfor hovedveien var snøen råtten og uten bæreevne. Heldigvis hadde også mer av snøen smeltet i sørhelningen opp mot toppen. Utsikten på toppen kunne sikkert vært bra mot Flåvatn hadde det ikke vært for at skydekket lå lavt. 

  Etter å tidligere på dagen ha gått hjem fra teltur i Kragerø, ble det gjort tid til en stopp i Bamble for å løpe opp på Hørsfjellet. Resten av familien ble værende på badeplassen ved Bamlevann. Det var laget til parkeringsplass for begge stedene. Løpeturen til Hørsfjellet ble dermed en god blanding av asfalt, skogsbilvei og noe sti. På turen til toppen var det satt opp flere informasjonstavler med diverse informasjon, men siden dette skulle være en relativt rask tur ble det ikke tid til å lese noe på dem. Det ble derimot en liten stopp på toppen for å ta standard toppbilder og se på utsikten i finværet. Vel nede igjen fant jeg de andre fortsatt lekende og lesende på badeplassen. Temperaturen innbød fortsatt ikke til noe bad.  

Telttur til Kragerø for å gå på tur til Store Valefjell. Vi startet ved parkeringsplassen ved industriområdet på Fikkjabakken. Første del av turen gikk på blåmerket sti mot Jambakkmyrplassen DNT-hytte. Derifra var det skiltet videre mot Valefjell Kragerø turforening må nylig ha vært ute og plassert opp nye skilt, for alle skiltene vi så på turen var skinnende blanke. På halvøya i Lille Vålevann var det perfekt plass for å sette leir. Toppen ble besteget av hele ekspedisjonen som kveldstur. Vi  hadde en god natt ved Lille Vålevann, og trasket tilbake til bilen etter frokost. 

Topptur til Blefjells kommunetopper i påskeferien sammen med min profesjonelle kommunetoppplanlegger. Startet ut tidlig på morgenen fra Bø for å utnytte nattefrosten og unngå solens nedbrytende egenskaper på snøens kvalitet til rask forflytting. Dette førte naturligvis til at klisteret som var pent dandert på undersiden av skiene forsvant i første utforkjøring. Et krampeaktig forsøk på omsmøring ble forsøkt, men etterhvert ble det konkludert med at det var mer effektivt å ta av skiene og gå på beina i de bratteste oppoverbakkene. Turen startet ved parkeringsplassen i enden av Storebleveien (bomvei 70 kr), og gikk deretter til Bledalsrinden, via Storeble til Flesebekkble. Nedoverbakkene var supre så lenge det var flatt og ikke var andre som tidligere hadde laget skispor i området. På turen så vi i tillegg til enkelte andre skiløpere som var tidlig ute, også en løper og to sykkelister. På vei nedover fra Flesbekkble virket det som de fleste andre hadde våknet og fått på seg skiene for de

Etter å ha ligget en dag å ventet på været på Berdalsbu ble forholdene absolutt glimrende for en topptur til Sæbyggjenuten. Etter flere dager med sommertemperaturer, ble det en natt med minusgrader og snøen ville vært perfekt for et hvilket som helst profesjonelt alpinrace. Turen startet tidlig i grålysningen og jeg fulgte Slækjeskaret opp fra hytta. Sola stod opp samtidig som meg, og jeg tenkte underveis at det var veldig greit å ikke ha tilsvarende tåke og vind som det jeg hadde to dager tidligere på Kvannefjellet. Skismøringen forsvant naturligvis i den aller første antydning til nedoverbakke. Jeg gjorde et tappert forsøk på å legge på mer klister ved 1233-vannet ca. 1 km før toppen, men klisteret var lite samarbeidsvillig i kulden, og jeg tror det eneste jeg oppnådde var å klisse ned hendene såpass at de nye skihandskene ikke var mulig å få på lengre. Det ble mest fiskebein resten av veien til toppen. På toppen var det hyggelige nok forhold til at jeg kunne knipse opptil flere bild

Startet påsketuren fra Hovden etter å bunkret opp med ekstra batterier til GPS'en på Coop Extra i sentrum. Som planlagt ble det slått opp telt ca halveis til Tjørnbrotbu. Dagen etter ble det lagt på et nytt lag med klister, og turen gikk videre mot DNT hytta i sneglefart. Vel framme ved hytta ble ovnen fyrt opp og våte kjeledresser hengt til tørk, mens jeg strammet fjellskisko litt ekstra og satt kurs innover dalen mot Kvennefjellet . Etter 3 km med medvind og sugeføre, var det klart for toppstøtet i tåke og mye vind. Enkelte blaff av bedre sikt kom fra tid til annen, men ikke alltid like enkelt å vite hva som var opp og ned, bratt eller bare passe oppoverbakke. Mye tid ble brukt for å sjekke kursen på GPS'en og titte på høydekurver. Kom opp tilslutt, og enten var terrenget snillere en fantasien ville ha det til, eller så er jeg glad for alt jeg ikke vet. Tilbake ble skisporet fulgt så nøyaktig som mulig, tråkket også sidelengs i enkelte partier for å slippe å havne utenfor en

  En retur til Teigkamptunnelen for å se på sprekker i sprøytebetong gav mulighet for å ta noen timer avspasering på turen tilbake. Torsæterkampen ble plukket ut som mulig toppturmål, og når været viste seg fra sin beste side i tillegg var det ingen tvil om at muligheten måtte utnyttes. Parkerte noen hundre meter etter bommen ved Torsætra. Derifra tok jeg blåmerket sti korteste veien mot toppen, først med skiene på beina, deretter med skia i hånda. I bunn av dalen holdt snøbrua akkurat nok til at jeg ikke ble våt på beina. Oppover i lia var det tidligere tråkket spor som gjorde at snøen bar så lenge man holdt seg i sporene. Når det flatet ut på toppen var det bare å spenne skiene på igjen og labbe opp til tårnet på toppen. Et par karer med snøscooter kom opp samtidig som meg for å sjekke installasjonene. Turen tilbake gikk via  Raudsteinshytta og derifra fulgte jeg oppkjørte skispor ned til parkeringsplassen. 

Fet kommune stod igjen som et stort åpent hull i kartet, så for å få endret på dette måtte søndag ettermiddag benyttes til en tur til Røysekollen syd. Bilen ble parkert på informasjonsplass for gamle Akershus, og det passet igrunn greit siden Fet heller ikke eksisterer som kommune lengre. Forholdene for tur var langt ifra opptimale, med 20 cm bløt snø på skogsbilveien inn, og en god blanding mellom 0 cm og 50 cm med snø i terrenget. Joggeskoene ble snørt på, gamasjene ble liggende igjen i sekken i bilen og kursen ble satt mot toppen. Røysekollen syd var kanskje ikke den mest spennende toppen, med relativt flat skogsbilvei inn, og et par passe bratte skråninger opp den siste biten. Det var kanskje greit at det var litt utfordringer i form av snø på turen. Både norskt flagg og bånd på toppvarden, så ingen tvil om at det hadde vært andre kommunetoppsamlere her før meg. Elg hadde det også vært nær toppen, med mye spor i snøen.   

  Dette var en helg dedikert til kommunetoppsamling. Etter gårsdagens tur til Ski, ble det denne søndagen en ordentlig skitur til Myrehogget i Øvre Eiker. Bilen ble parkert på speilblank is ved starten av skiløypene nær Dalesetra. Det var lenge siden det hadde snødd, og med minusgrader fra morgenen av etter noen runder med mildvær, var føret relativt skarpt. Hele ekspedisjonsgruppen var med, og basecamp med bål ble etablert relativt tidlig langs løypa oppover mot Krokvassløkin. Derifra ble det forsøkt med klassisk stil videre mot toppen, men smøringen forsvant, og resten av turen gikk i fri. Skiterrenget mot Myrehogget var artig, så det frister med en tur tilbake engang skiføret innbyr til litt mer kontroll i nedoverbakkene. 500 meter før toppen ble skiene parkert nær skiløypa, og beina i naturlig tilstand ble benyttet for å komme seg opp. Noen hadde vært på Myrehogget tidligere, så i sporene fra ett par truger var nok til at snøen holdt i massevis. Myrehogget imponerte med god utsikt

  En retur til gamle Ski kommune for å gå opp på toppen som tidligere måtte avbrytes på grunn av dårlig knær i dobbeltoppforsøket med Enebakk. Noen minusgrader gjennom natten gjorde at den lille snøen og isen som lå i skogen bar veldig godt. Det var mye stier tegnet inn på kartet på nord-sør gående åsrygger, så det var bare å velge en sti og legge i vei mot toppen, og forsøke å unngå områdene med den glatteste isen. Utsikten vestover fra Tømmerås var langt bedre enn jeg hadde forestilt meg. Både Norefjell og Gaustatoppen var synlig i det fjerne. Valgte noen litt andre stier tilbake, og gikk bare på snørra på isen engang i løpet av turen. 

  Etter å ha startet dagen med Storgrønut i Rollag i mye vind fristet det litt mindre med en ny tur i blesten. Prøvde å finne noen gode argumenter for å slippe, men det var vanskelig... Vel ute av bilen ved Immingfjell Turiststasjon, og med et nytt lass med klister under fjellskiene kjentes det faktisk veldig greit ut å gå mot Borgsjøbrotet. Dette skyldtes selvfølgelig at vinden kom rett i ryggen. Det var noe kvistede løyper og scooterspor som gikk i retning av toppen, men også her var det stort sett lettest og best feste ved å gå utenfor alle tidligere spor på vindblåst og hardpakket snø. Jevn stigning omtrent hele veien fra parkeringsplassen og opp til toppen, med kun noen få flatere partier. Fra toppen og tilbake igjen var det nå nedoverbakke, men med vinden i ansiktet gikk det ikke spesielt raskt, så det var bare å sette seg i hockey rett mot bilen. Ble farten for stor var det bare å reise seg for å lage en større flate, og ble farten for liten, noen den ofte ble, måtte man hjelpe

  Fredag var besluttet å skulle være den store kommunetoppdagen i vinterferien 2021. Startet med Storgrønut i Rollag med utgangspunkt fra skisenteret ved Veggli. 70 kroner i bomveg for å komme opp, og vel oppe ble man hilst med skilt som "parkering kun for besøkende til skisenteret", "forbudt å gå i skisenteret utenom åpningstid". La på litt ekstra klister på fjellskiene og begynte å labbe i vei - fant raskt ut at løypene som var kjørt opp var glasserte av is, men det var litt bedre utenfor. Det hadde vært mye vind hele denne vinterferien og dagen idag var intet unntak. Det var motvind oppover, og medvinden tilbake var kanskje mer til bry enn hjelp for å komme seg ned igjen av fjellet. Etter å ha tatt bildene på kommunegrensen gikk jeg noen ekstra meter for å komme på selve Storgrønuten og få utsikt mot dagens neste topp. 

  Nystølsvarden ble besteget på ski fra Kampen hotell. Løypene fra dagen før hadde fått tre centimeter med nysnø, ellers var det spor hele veien. Det var 2 stykk som hadde vært før oss på Nystølsvarden i 2021. Veldig flatt lys på toppen. Mye kjekk nedoverbakke tilbake til hytta.