Ekstremsport på veldig, veldig lavt nivå

Påsketur 2026 En relativt klassisk påsketur med start på Finse og mål på E134. Kom opp med toget på lørdag, og gikk ikke så mye mer på ski den dagen enn fra Finse stasjon til Finsehytta. Astrid rakk allikevel å brekke en stav - karbonstaver egner seg ikke som fjellskistaver. DNT hytta på Finse er godt utstyrt, og hadde nye staver til salgs i resepsjonen, så det løste seg fint.  Hardangerjøkulen Med start og slutt på Finsehytta gikk vi opp til Jøkulhytta på Hardangerjøkulen. Der oppe blåste det såpass godt at det ikke fristet med en reprise på Eidfjord og Ulvik sine kommunetopper. Lunchen ble spist inne i Jøkulhytta, før vi testet skiteknikken nedover på noe vindblåst snø tilbake til utgangspunktet.  Finsehytta - Kjeldebu En god etappe langs kvistete ruter som vi delvis hadde gått tidligere på vei til Krækkja. De fleste andre som startet fra Finse skulle til Krækkja, mens vi tok av fra de mest oppgåtte sporene på Finnsbergvatnet og pekte nesen litt mer i retning Kjeldebu og mot...

Dagens  tredje topp. Fra Opprud kjørte vi ca 6 kilometer innover en grusvei  som var helt grei, sånn bort sett fra de siste 500 meterne. Fra snuplassen i enden av veien ble det satt strak kurs mot toppen. Det gikk jevnt oppover, stort sett over lettgått tyttebærlyng. Stedvis litt tettere skog, men trengte aldri å bruke macheten for å komme fram. Kommunetoppen er merket med en litt dårlig bygd steinhaug på kommunegrensa.Returen gikk via selve Ringsrudåsen. Der var det en forefallen gapahuk med en sofa som det gikk an å sitte i og se på utsikten vestover. 

Dagens andre topp. Vi fant en plass å parkere langs Fjellsætervegen (bomvei 60kr) nedenfor Gammalssætra. Der skiftet vi over fra fjellsko til joggesko og jogget forbi bommen. Ved Gammalsetra ble det brattere, og tempoet satt ned til rask gange, men fortsatt raskt nok til å passere både en og to barnefamilier som var ute på tur i fint, men vindfullt vær. Over tregrensa lå det et tynt lag med snø, men vi var ikke de første som tråkket spor oppover. På toppen nådde vi igjen en gruppe som tok topppausen i nødbua for å slippe unna vinden. Vi begrenset oss til å ta de nødvendige bildene ved toppvarden og titte raskt på utsikten i le av bygget, før turen gikk nedover. Bortsett fra et ordentlig fall på rompa, var det bare å følge sporene i snøen tilbake til bilen. 

  Barna hadde tatt seg en tur til besteforeldre i slutten av høstferien. Før vi kjørte for å hente de, la vi inn en liten svipptur oppover langs Randsfjorden for å bestige toppene i dette området. Vi pakket sovepose, telt og tannbørste i bilen på fredagskvelden for å komme igang tidlig på lørdag. Teltet ble slått opp på parkeringsplassen litt sør for Store Skjellingshovde. Lørdag våknet vi til blå himmel og frost i bakken. Starten på turen gikk langs sti, forbi branntårnet på Store Skjellingshovde og litt videre. Etterhvert tok vi strakeste veien fra stien mot toppen. Det gikk over noen myrer som ikke var så alt for bløte og gjennom skog. Et lite stykke var det antydning til en gammel traktorsti. Cruxet var en 5 meter høy fjellvegg som vi bestemte oss for å klatre opp framfor å gå rundt. Topppunktet var en plastikkpinne plassert i en varde. Ruten tilbake gikk den samme veien, med unntak av fjellveggen som vi denne gangen unngikk. På Store Skjellingshovde klatret vi opp i branntårne...

  Asplan Viak Bedriftsidrettslag stilte med buss fra Sandvika og båt fra Gjendesheim til Memurubu for den årlige fjellturen en torsdag i august. Surtningsui var en av turene som stod på programmet til de innleide  guidene på fredag, så det var en fin gruppe som startet å gå i regnværet fredag klokka åtte. Vi fulgte stien over Raudhammeren på vei oppover. Fellesturen gikk  med en guide foran og en guide bak fram til stikrysset før toppen, men der var etterhvert noen blitt så kalde at det ble sendt ut en liten fortropp på 6 stykk. Fortroppen ble aldri tatt igjen av resten av gruppen. Regnværet gikk over til sludd og snø, og fra nødbua og opp til toppen lå snøen på bakken. Utsikten på toppen var ikke allverdens å skryte av da skyene effektivt hindret lang sikt. Tilbaketuren gikk i Memuradalen der regnværet hadde gjort bekkene store og myrene våte. Vel tilbake på Memurubu var tørkerommet overfylt, og tørking av sokker på fem-mannsrommet var heller ikke så aktuelt. Tiltross fo...

Jubileumstur for AV BIL fjelltur til Sæbø og Sunnmørsalpene. Råna var tenkt som et privat soloprosjekt, men etter at lokal kjentmann (LEF) meldte at formen var noe dårlig kvelden før, ble nye bekjentskaper fra oppvarmingsturen til Slogen dagen i forveien forsøkt rekruttert inn. Når både rekrutteringsprosessen var vellykket og lokalbefolkning kviknet til etter en god natts søvn ble det en relativt folkerik tur til Råna. I stasjonsvogna til LEF ble det kjørt skytteltrafikk fra fergeleiet og opp til parkeringen til Råna. Oppover stien i dalen ble det satt godt tempo. Det var bra med vann i elva nedover dalen etter en våt sommer, men det var nok steiner å hoppe over på uten å få vann i fjellskoa. Oppover til bandet var det vått og glatt, så enkelte steder føltes det nødvendig å bruke både hender og føtter for å komme seg opp. Tilsvarende var det på ryggen mot xxxtind.     Cruxet på ryggen var luftig, men det var enkelt og med veldig gode tak å holde i. Fra xxxtind og bort til Råna...

For å gjøre turen så enkel som mulig vippset vi 90 kroner for å kjøre de siste 2 km og 30 høydemeterne opp Sandsetvegen til Bjåen P-lomme. Hadde det vært kommunetoppsamling på lavbudsjett, ville jeg nok vurdert å parkere litt tidligere og brukt sykkelen litt lengre. Men når det først er sommerferie, og målet er å komme seg på toppen for noen, og inn til Sandsetdammen for andre, er det ikke bompenger som skal stoppe turen. På parkeringen traff vi forøvrig grunneier som lurte på om vi hadde sett skiltet med Vipps-info, noe vi kunne bekrefte. Fra Bjåen P gikk turen 3 km videre på sykkel opp til Sandsetdammen, der det iallefall stod 4 biler som også hadde kommet seg forbi bommen ved Bjåen. Herifra var det myrlendt det første stykke, men fine klopper å gå på over de våteste områdene og en bru ved midtre Grotvatn. Helt tørr på føttene var det allikvel ikke mulig å være. Etter ministølen ved midtre Grotvatn mistet jeg stien et stykke og måtte gå litt labyrint gjennom noen einerkratt før jeg f...

Alle gode ting er tre. Det ble nok en retur til Skåråfjell etter å ha vært cirka en kilometer unna i august 2018 (Vardefjell), og stoppet av for mye snø nær Fugleleikhytta i mai 2021. Denne gangen startet turen nærmere Sommerseter-hytta. En sykkeltur fra avkjøring fra Bestulvegen til Dale (der Løveskiold for mange år siden har satt opp et opp innkjøring forbudt skilt), forbi Sommerseter og opp til Grantjønn. Deretter videre på beina opp til toppen. Stien fra Grantjønn til toppen var  merket, og om ikke den aller mest brukte stien, så var det et tråkk å følge hele veien opp. På toppen var det merket med høyest i Skien, så ingen tvil om at man traff riktig topp her. Jeg fulgte samme rute tilbake. 4 kilometer fra bilen møtte jeg resten av support-troppen i god gang mot Sommerseter. Ingen ble riktignok veldig lei seg for å snu og reise videre mot Siljan sin kommunetopp. 

  Påsketur 2022 gikk i Skarvheimen, fra Skarvheim DNT-hytte til Storestølen. Raudbergnuten ligger fint til som en liten avstikker fra ruta mellom Bjordalsbu og Iungdalshytta. Turen startet med kolonnekjøring over Hemsedalsfjellet, hvor vi kjørte ut av kolonnen og parkerte ved Skarvheim DNT hytte der vi bodde første natta. I oppoverbakkene til Bjordalsbu fikk vi god hjelp fra medvinden. På tirsdag løyet vinden og Raudbergnuten var langt under skyene, så mens resten av turfølget tok strakeste veien mot Iungdalshytta, tok jeg en svipptur innom toppen. Etter flere dager med sterk vind var det relativt vanskelige snøforhold, der det enten var blåst opp skavler, eller knallhardt, nesten is. Så selvom det gikk helt fint å komme opp, var nedkjøringen ikke like mye å skryte av. Turfølget ble tatt igjen mens de hadde en rast før nedoverbakkene mot Mjolgevatnet. På onsdag tettet tåka seg igjen, og noen følte nok at turen over til Storestølen ble i overkant lang, men fram kom vi. Torsdag ble b...

Værmeldingen for dagen så ikke spesielt lovende ut, derfor ble det planlagt kommunetopptur til Heimdalshøe og ikke familietur til en tilfeldig topp i Beitostølområdet denne tirsdagen i høstferien. Jeg fikk med S. sr. som co-pilot i tåka over Valdresflya, og fryktet stund at det skulle bli en tur der navigasjonen utelukkende kom til å bestå av og titte på GPS'en, men på Gjende siden var været adskillig lettere. Heimdalshøe er nok ingen utpreget fotturtopp, noe jeg kanskje burde forstå i og med at det ikke var noen stier markert på kartet som gikk til toppen. Men med grei sikt og lettgått terreng var det bare å sikte direkte mot toppen og gå. Grunnen til at Heimdalshøa sannsynligvis er en bedre skitopp enn fottur-topp skulle vise seg litt høyere opp ved kryssing av diverse steinrøyser, som i tillegg til å være normalt kjipe å gå igjennom, også var glatte og sleipe i oktober. Men med tida til hjelp kom vi oss over steinrøysene, og fra ca. 1700 moh høyde var det kommet nok snø til at m...

Dette ble kommunetopp nr. 200. Bobilen ble parkert ved friluftsområdet innerst i Kaldvellfjorden slik at de som ønsket å bade kunne gjøre det, mens jeg tok sykkelen innover Vatneveien og videre innover på en grusvei fram til stien som var inntegnet opp til Hisåsen. Stien var merket med gule prikker og streker, og var til forskjell fra en del andre stier denne sommeren relativt lett løpbar, hvis man hadde orket å løpe oppover. På toppen var det varde, norsk flagg og en tur-o post, men ingen postkasse. Jeg tok de nødvendige bildene på toppen og fulgte samme rute tilbake. Turen ble avsluttet med et bad i Kaldvellfjorden, og det var også slutten på kommunetoppsommerferien 2021. 

På vei sørover etter en natt i Stavanger ble kursen satt mot utfartsparkeringen for Bynuten ved Søredalen. For å spare noen minutter på tilbaketuren ble sykkelen benyttet på grusveien fram til en bom, og de første 200 meterne etter bommen. Derifra ble det såpass steinete at jeg antok at å bruke beina ville være like raskt både oppover og nedover. Så fulgte et relativt flatt parti på sti innover langs Trollebærtjørna og Storatjørn, før det begynte å gå oppover for alvor. I Svartedalen var det partier med relativt mye ur, så man måtte passe på hvor man satte føttene. Både her og der var det noen å passere, så det var mange mennesker ute på tur denne dagen. Fint vær la nok ingen demper på turlysten denne dagen. På toppen var det naturlig nok både postkasse og en stor varde. Jeg tok samme vei ned igjen, og har lovet at R. skal få en tur senere, da vi måtte skynde oss videre til avtale i Kristiansand. 

Etter å ha vært på Utsira, kjørte vi videre til Tysvær. Planen var å overnatte på utfartsparkeringen, men der var det store camping forbudt skilt, og små skilt med 150 kr for overnatting, så vi kjørte videre til Sandvik camping. Planen var å stikke avgårde til toppen tidlig dagen etter, men været var fint, og lysten til å stå opp tidlig neste morgen var lav. Derfor ble det kveldstur til Lammanuten. Benyttet sykkelen fra campingen, forbi utfartsparkeringen, og opp til enden av grusveien. Derifra var det beina videre. Det var merket sti opp, og bygget noen meget lange og rette klopper over  myrområdene på vei oppover. Sola hadde gått ned under horisonten før jeg var ved den første varden på luretoppen, og enda litt lengre ned når jeg var på selve toppen. Stor varde og postkasse på toppen. På vei ned ble det enda mørkere, og med unntak av over kloppene der jeg gav full fart, tok jeg det rolig ned for å unngå mulige overtråkk, fall eller det som verre er. Det var relativt mørkt når jeg...

Det er naturlig nok litt skuffende at Karmøy sin kommunetopp ligger på fastlandet og ikke på Karmøy. Startpunktet for bestigning av Dyrafjellet ble på rasteplassen ved Toskatjørn. Fra den søndre rasteplassen starter det en lite brukt sti sørover. Startet turen med å vente på at det skulle bli en luke i trafikken slik at jeg kunne krysse Skjoldavegen, deretter snublet jeg i ståltrådgjerdet som ligger på bakken langs rasteplassen, og tilslutt mistet jeg stien i myrområdet og måtte lage meg min egen vei gjennom tuer av høyt gress. Litt nærmere toppen fant jeg tilbake til stien, og etterhvert kom jeg også inn på en mer brukt sti som kom fra boligområdet sørøst for toppen. Til tross for beskjeden høyde, var det ingen ting å utsette på utsikten på topp nummer 3 denne dagen. Toppen var dog ikke merket som noe turmål, men noen må gå opp på den fra tid til annen, for på tilbaketuren var jeg mer heldig med vegvalget, og greide å følge en sti hele veien. Jeg snublet heller ikke i ståltrådgjerdet ...

Jeg styrte bobilen etter gode anvisninger fra R. og parkerte i et vegkryss sør for Klauv der det var god plass til nettopp parkering. På andre siden av veien startet stien opp til toppen. Stien oppover var relativt uproblematisk å følge, kun over et myrområde hadde jeg det litt for travelt og måtte titte meg litt rundt for å sjekke hvilken retning stien tok. Stien var forøvrig tørr og fin. Halvveis oppe tok jeg igjen en gruppe på fire som også var på vei mot toppen. Disse hadde parkert i en lomme 100 meter videre fra vår parkering. Klauv er ikke av de høyeste toppene, men som de fleste andre vestlandstopper kom man over skoggrensen, og utsikten i finværet var upåklagelig. TellTur hadde som på mange av de andre toppene på årets vestlandsraid også et skilt på denne toppen. Turen ned igjen fulgte samme rute. Tilsvarende som på forrige topp vekslet jeg med R. nede ved bilen. 

Bobilen ble satt opp som basecamp ved Valestrand ungdomslags hytte (Kleivo parkering) rett nord for Valestrand skole / oppvekstsenter. Der var det parkeringsplass og merket sti opp til toppen. Stien gikk først bratt oppover i skogen. Deretter flatet det litt ut, og stien gikk over en myr. Her var det noe vanskelig å unngå å bli bløt på føttene, selvom det var lagt ut enkelte planker her og der. Etter myra gikk det på nytt oppover, stedvis på ekstremt knudrete fjell. Dette var ikke toppen å gå barbeint opp på (det er vel neppe så mange som er det), men det skulle ikke være noe i veien med friksjon, selv på den våteste dag.  På toppen var det god utsikt, varde og postkasse. Det ble samme rute ned igjen, og møtte nå ihvertfall 2 andre grupper som var på vei oppover. Vel nede vekslet jeg med R. som gjentok turen.  

Campingbilen ble parkert på Langenuen camping - et godt utgangspunkt for bestigning av kommunetoppene på Stord og Fitjar. Derifra var det egen gang/sykkelvei langs E39 og undergang hvor veien opp til Svartavannet startet. Sykkelen ble parkert nederst i Store Tjørnadalen, hvor det startet en beskjeden sti over en myr. Stien kom etterhvert innpå en noe mer brukt sti fra Svartavatnet. Over grensa bortover mot Mehammarsåto var det enkelte steder morsomt å løpe med flate svaberg og ikke så bratt. Etter litt forskjellige luretopper, kom man tilslutt til Mehammarsåto der jeg fikk tatt de første kommunetoppturbildene. Deretter bar det ganske bratt ned til Fitjarhesten for å kunne krysse av også den på lista. Vindindustriparken på Fitjar lå rett i solnedgangen. Tilbaketuren gikk samme veien, først opp over Mehammarsåto, deretter tilbake til sykkel og camping. 

  Parkerte på stor parkeringsplass i enden av veien opp til Myrdal, godt merket til Tysnessåte fra hovedveien. Den var mer en bred nok for enn bobil, noe våre utsendte speidere rapporterte ned om etter å ha prøvekjørt veien. Turen opp til toppen var beskrevet som halvbratt, før det ble bratt for alvor, og deretter halvbratt igjen. Denne beskrivelsen var godt dekkende, og hvis man i tillegg legger til at det var noe steinete i starten, og mer lettgått på toppen, har vel det viktigste blitt sagt. Det var ingen tvil om hvilken vei man skulle gå for å komme seg opp på toppen. Turen var et populært turmål denne lørdagen på generelt grunnlag, og eget turfølge var også stort. Litt vind på vei opp. Det stoppet ikke de tøffeste fra å gå i shorts hele veien, mens flertallet valgte bukser. Utsikten var det ingen ting å si noe på, dagens skyer lå langt over fjellene. Et par solstråler ble det også på toppen. Prikken over i’en var avslutning med pizza med geitost på Myrdal gård 300 meter fra P-...

En ny kombinasjon av museum og kommunetopp. Natten ble tatt på parkeringsplassen utenfor kystmuseet nord for Blomøyknuten. Før frokost ble sykkelen gjort klar, og 4 km ble unnagjort på brede gang- og sykkelveier. De siste 300 meterne opp på toppen ble tatt på beina på en tydelig, men ikke veldig mye brukt sti. På toppen var det både radiomast og en betongkloss fra krigen. Det var første topp denne sommerferien med lavt skydekke, så utsikten var dårlig. Kun bolighusene rett nedenfor toppen var synlige. Samme vei tilbake til bobilen for å få seg litt frokost.

  Bobilen ble parkert ved sjøen på Toftøya campingplass. Derifra var det å sykle 5km tilbake til Hamre hvor blåstien til Veten startet. Tilsvarende som til Kolbeinsvarden i Askøy var det også her godt tilrettelagt med på klopper over våte områder og trapper opp de bratteste skrentene. Det så også ut som om det ganske nylig hadde vært noen med machete og hogg seg gjennom einerkratt for at man på våtere dager enn idag skulle kunne komme seg tørrskodd til Veten. På toppen var det det infoskilt om hva man kunne se. Turen tilbake gikk samme vei, og med samme transportmiddel. Av dyreliv ble det observert ikke mindre enn 2 feite frosk og 2 minifrosk.