Gå til hovedinnhold

Innlegg

Viser innlegg fra 2015

Jonsknuten - Høyeste knute i Kongsberg

å snødekte veier kjørte vi oppover fra sølvgruvene til Knutehytta og parkerte der. Klok av skade fra turen til Hurum, gikk vi ikke for første og beste gjensnødde sti mot toppen, men fulgte veien et stykke for å se om det fantes en bedre sti opp. Det gjorde det selvfølgelig ikke, så igjen ble det en tur gjennom skogen for å komme tilbake til stien. Noen hundre meter før toppen ble basecamp satt opp, og det ble gjort to toppstøt. Jeg gjorde bestigning nummer to, og kunne både følge spor på GPS’en og spor i snøen på vei oppover fra basecamp. Med litt vind og snø i lufta var fingrene kalde når fotoapparatet skulle fiskes fram for å dokumentere toppunktet. Samtidig som bilder ble tatt dukket det plutselig også opp en annen kar som var der og jobbet på de forskjellige installasjonen som er bygd på Jonsknuten. Samtidig som jeg gjorde toppturen min, ble basecamp pakket sammen, og til samme tid, men på forskjellig sted gikk, begynte vi å gå, skli og ake oss tilbake til bilen i 5-10 cm med snø

Stikkvannskollen - høyeste kolle i Hurum

Turen startet fra fv289, på parkeringsplassen til det som blir kalt Sandstien, vest for Stikkvannskollen. Godt utstyrt med to GPS’er trodde vi det skulle bli en smal sak å finne denne kommunetoppen før juleselskap i Drammen senere på dagen. Den første biten av turen gikk på bred grusvei. Når den begynte å avvike for mye fra kursen mot toppen, tok vi av på en steinete, men fortsatt bred sti som ledet mer i riktig retning. Når denne stien igjen gjorde en sving, og en mindre sti hadde retning rett mot toppen, valgte vi selvfølgelig nok engang å gå for strakeste veien. Dette skulle vise seg å være et blindspor, stien ble smalere og smalere og tilslutt forsvant den helt. Gjennnom kvist og kvast fant vi tilbake til hovedstien igjen, og da vi endelig kom tilbake på den fulgte vi den resten av turen. Vi var ikke alene når vi kom til toppen, det var flere andre som 2. juledag også ville til topps i Hurum og se mot Oslofjorden. Den ekstra tiden som vi hadde brukt gjennom skogen på vei opp, gjo

Geitryggen - Høyeste rygg i Halden

Ett år etter forrige tur i samme området var vi igjen tilbake til Elgklev øst for Ørsjøen og forsøk nummer to på å komme til topps i Halden. Denne gangen var sykler byttet ut med joggesko for å redusere sjansen for tekniske problemer. Skogsbilveien innover var fri for snø og is, i motsetning til forrige gang da da det ble både knall og fall på det glatte underlaget. To fettere fra Halden var huket inn som kjentmenn for å sikre at farten ble holdt oppe både fram og tilbake. Joggeturen innover gikk i hakket over snakkefart inntil vi tok av fra skogsbilveien for å krysse over til toppunktet. Et par grøfter måtte krysses og dette bød på en liten utfordring for de med korte ben eller dårlig spenst hvis man ikke ville bli våt på beina. Toppunktet lå midt i et hogstfelt med et gammelt, ustødig jakttårn som kjennemerke. Utsikten var trær og mer trær så langt øye kunne se. Så gikk turen tilbake til bilen og videre til julemiddag.

Snøtinden - høyeste tind i Eide og Gjemnes

Det virker som omtrent enhver topp på Nordmøre er et StikkUt-turmål, og Snøtinden var intet unntak. Jeg fulgte kjøreanvisningen fra www.stikkut.no , og ganske riktig så fant jeg et lite StikkUt skilt på en parkeringsplass i enden av en grusvei (30 kr bompenger) opp fra Ugelstad. Derifra var det bare å følge stien til toppen. I motsetning til de andre toppene jeg har vært på i dette området, kunne man ikke bare gå oppover og oppover til man var på toppen. Her måtte man faktisk litt nedover før den siste klatringen opp til toppunktet. Været var litt varierende, men uten de store nedbørsmengdene, og av og til kom solen igjennom. Det var flere andre som også benyttet dagen til topptur på Snøtinden. Selv hadde jeg fått følge av en amerikaner fra Minnesota som gjerne ville se ordentlig norske fjell. På vei tilbake kjørte jeg innom Elnesvågen og ble servert både kjøttkake og bløtkake.

Nye nøkler - ny plass

Ny plass, nye nøkler og nye sjanser for at smekklåsen går i lås. Etter noen uker med venting fikk EBC sin boligavdeling endelig overrakt nøklene til sitt nye klubbhus i Impington like utenfor Cambridge. Klubbhuset trenger en liten overhaling før det er fullt ut operativt, bare garderobefasilitetene er igrunn i nærheten av EBC 2015-norm. Det vil si, smekklåsen fungerer også utmerket, noe EBC sin vaktmesteren fikk erfare cirka 30 minutter etter at alle andre hadde dratt tilbake til midlertidig base. En snill nabo lånte heldigvis ut sin litt for korte stige, slik at vaktmesteren såvidt fikk presset rompa sin gjennom et lite vindu i 2 etasje som tilfeldigvis stod åpent.

Hornkjølberget - Høyeste berg i Eidskog

Etter å ha snirklet seg litt fram på en grusvei i Eidskogs grønne skoger stod det et lite falmet treskilt i grøftekanten og pekte mot dagens kommunetopp. Bilen ble parkert i en liten parkeringslomme på motsatt side. De første meterne var litt uff og æsj, for skoene og føttene var tørre, mens gresset som vokste over stien var langt, vått og ganske kaldt. Det tok ikke så lang tid før beina var like våte, men vi holdt grei fart oppover for å ikke komme for sent til brunch på Smedtorpet senere på dagen, så beina ble aldri kalde. Stien oppover var skiltet her og der, og ellers lett å følge. På toppen var det et høyt tårn som tydelig hadde sett sine bedre dager, men det var mulighet for å klatre til topps, og om ikke skyene hadde ligget tett så hadde nok utsikten over de grønne skogene vært bra.

Kjærranåsen - Høyeste ås i Horten

På det store internettet fant jeg en side som anbefalte å starte turen  til Kjærranåsen ved bensinstasjonen i Kopstad-krysset. Uten å filosofere så mye mer over den saken, så parkerte vi bilen der og vandret i vei, over E18, videre langs fylkesvei 680, før vi fortsatte på asfalt bortover Kjærranveien. For travlere folk med mindre tid hadde det garantert vært mulig å parkere nærmere. Gresset på kjerreveien som ledet opp til toppen hadde vokst bra i sommer, så på et tidspunkt mistet vi minste motstands vei og måtte på godt og vondt bakse oss gjennom et fullmodent bringebærkratt. På toppen var det en liten lysning i den ellers tettvokste skogen og et lite bibliotek med toppturbøker, eller ihvertfall to. Vi fant en annen og bedre sti som krysset fram og tilbake ned fra åsen, der det til og med var satt opp tau for å holde seg i i de bratteste partiene.

Mekknøken - Høyeste nøk i Averøy

Atlanterhavsveien forbinder Averøy med fastlandet. Etter å ha kjørt slalåm mellom  bobiler og turistfiskere, og i tillegg stoppet opp for at en møtende løpekonkurranse skulle passere, kom jeg meg over alle broene. Fotturen opp til Mekknøken startet fra en parkeringsplass med frivillig betaling opp fra Mork. Den første delen av turen gikk på bred sti og skogsbilvei. Der skogsbilveien stoppet fortsatte en sti hele veien til toppen. Det var nokså bra vær og flere andre som var på tur denne dagen. Jeg var på kommunetoppjakt, så jeg passerte både en barnefamilie og noen pensjonister på vei oppover. Etter å ha kommet opp de bratteste bakkene og over tåka, hadde jeg fri bane den siste, ganske flate kilometeren til toppunktet. I toppturboka så jeg at jeg absolutt ikke hadde vært førstemann opp til toppen i dag, noen hadde sogar hatt sin 79 tur til Mekknøken. Turen ned gikk ganske raskt. Før jeg igjen skulle kjøre slalåm mellom bobiler og turistfiskere langs Atlanterhavsveien, stoppet

Skåla - Høyeste i Molde

Jeg hadde tatt en god titt på veikartet før jeg startet kjøreturen mot Skåla, men det skulle visst vise seg at veiene og minnet ikke stemte helt overens. Etter å ha endt opp i et hyttetun innerst på en skogsvei, måtte jeg noe skuffende koble opp Google Maps for å friske opp hukommelsen og finne retningen. Etter å ha kjørt noen kilometer tilbake, finner jeg tilslutt bomveien (30 kr) fra Kortgården som leder til parkeringsplassen for Skåla. Det var sti merket med Stikk-Ut fra parkeringsplassen. Stien går først over en våt, liten myr og så opp gjennom skogen. Ikke så langt etter .... vannet kommer jeg til første snøfonn som må passeres. I tåka ser den kanskje brattere ut enn den virkelig er, og en liten stemme i bakhodet hvisker "du har gnagsår fra Kvannfjellet, det er tåke og vått og garantert ingen utsikt på toppen, og nå blir det bratt og glatt. Snu, bare snu, Skåla kommer ikke til å lage en tsunami i Moldefjorden med det første og du får sikkert nye sjanser til å krysse av t

Kvannfjellet - Høyeste fjellet i Fræna

Jeg svingte av riksvei 64 på en plass der det var skiltet mot Syltesetra. Etter en kort stund på grusveien ser jeg det kjente Stikk-Ut merket på en parkeringsplass, og glad og fornøyd parkerer jeg bilen der. "Rart det ikke er flere som er ute på tur på en så fin dag som dette" tenker jeg, og snører på meg syvmilsstøvlene og legger i vei. Etter lengre enn langt oppover grusveien kommer jeg plutselig til en ny parkeringplass. Den er nesten full. Det er sommerparkeringen, jeg hadde visst brukt vinterparkeringen. Det er mer eller mindre jevn stigning hele veien fra stien tar av fra grusveien, og opp til toppen. Turen er igrunn ganske lettgått, ikke spesielt mye myr og heller ikke så mange steinrøyser å passere, men mulig det er finværet som spiller meg et lite puss idag. Fakta fra GPS'en: 9,9 km (840 hm). Tid opp: 1t 13 min, tid ned: 59 min. 2t 30 min tilsammen.

Opstadhornet - høyeste hornet i Midsund

Parkerte bilen ved en motorcrossbane i nærheten av Sør-Heggdal, og startet turen med å følge skiltingen mot Opstadhornet. Den nederste delen av turen gikk på en kjerrevei, som etterhvert gikk over til å bli en sti. På veien møtte jeg en mann som kom nedover. Han fortalte at han hadde planlagt å gå opp på Opstadhornet, men skyene hadde hengt lavt og han var blitt skremt ned igjen av regnværet. På en lokal dialekt påsto han at det ikke kom til å bli noen forbedringer i været de neste timene. Jeg svarte at litt regnvær sjeldent hadde stoppet meg, og fortsatte oppover. Jeg tok allikevel mine forholdsregler og spiste opp matpakken min slik at jeg kunne putte lommebok og mobiltelefon i plastikkposen som hadde inneholdt to doble brødskiver med syltetøy og en dobbel med kaviar. Over skoggrensen var det grått og stien forsvant mer eller mindre over myrene. Et sted lå det et skilt med Opstadhornet på bakken, og avhengig av hvordan man stilte det opp, pekte det enten til høyre eller til venstr

Jakten på det forsvunne påskeegget

I påsken i år har vi kost oss med sol og grønt gress, og byttet ut jakten på geocacher med leting etter det forsvunne påskeegg. Ni Minions hadde gjemt seg rundt omkring i hagen på Hill of Tarvit, og alle måtte bli funnet for å kunne gjøre krav på påskeegg-egget. Med god trening fra de siste ukers introduksjon til geocaching gikk det som en lek, og vi kunne tilslutt plukke med oss egget.

Geocaching

Det er fortsatt litt aktivitet i Skottlands høyland og lavland selv om hyppigheten på innlegg på bloggen ikke akkurat tyder på det. I mangel på ekte kommuetopper (eller kanskje som et supplement) og som et lavterskeltilbud til Munroes-samling har vi såvidt begynt å snuse på geocaching. 72 bokser med varierende innhold av kindereggoverraskelser har så langt blitt sporet opp, signert og loggført. OK, jeg er ikke blind for at det er nok en turhobby hvor avkrysning på lister er et sentralt punkt, men med 2,5 millioner potensielle turmål er det ihvertfall en garanti for at man kan få varierte turer. Og hvem blir ikke motivert til å gå bittelitt lengre når man kanskje kan finne en liten rød lekebil under en rot rundt neste sving?

Glenshee - Ski i Skottland

En lørdag i januar fant jeg fram skia, pakket sekken og satt meg i bilen for å se hva slags skimuligheter Skottland har. Det samme gjorde alle andre som eier et par ski i Skottland. Køen foran billettluka i Glenshee var, om ikke en mil lang, så ihvertfall nesten en miles. Alternativ A: Heiskort, ble raskt og demokratisk nedstemt og opp av sekken kom alternativ B: På med feller. Resten av historien er kort. Fra parkeringsplassen labbet vi forbi køståerne, opp på et par fjelltopper og koste oss på ski en vakker lørdag i januar. Link til video: Carn Aosda 17th January 2015