Storen - Høyeste i Luster og Årdal

 

Som en litt tidlig decennium feiring ble det avtalt med fjellguide.no om at de skulle stille med fører 12.juli ved Turtagrø for å lede opp på Storen. Kvelden før var værmeldingen svært lovende, middagen på hotellet smakte godt og det meste lå an til en god tur. Vi var riktignok advart mot at rommene i Sveitservillaen var dårlig lydisolert, men regnet med at de fleste ville være i TV-stua og se EM-finalen før de trakk seg stille og rolig tilbake til køya. Vi hadde undervurdert det nyforelskede paret på naborommet som hadde veldig mye å snakke om. Til tross for litt dårlig søvn, våknet vi av vekkeklokka og møtte fjellføreren utenfor hotellet, dyttet nistepakka med nugatti oppi sekken sammen med stegjernene, og labbet i vei. Turen er først en lang anmarsj på god sti forbi tindehytta og opp på Bandet. Det var fortsatt litt snø i vesthellingen som var fin å gå over. Også videre opp fra bandet var det snøfonner som vi gikk opp med stegjern og isøks. På svaet binder vi oss inn i tau, og etter den andre taulengden på svaet kom sola over kanten. Videre var det tørt, nesten vindstille og alt føltes egentlig ganske greit. Med fjellfører er det heller ingen tvil om at vi er på riktig vei. Over galleriene er det egentlig mindre luftig enn jeg hadde sett for meg. Vi går opp Heftyes renne - her er vel egentlig det eneste stedet som man må ta i litt for å komme seg opp og inn i selve renna. Ikke en sky på himmelen, og vi har tid og anledning til å spise lunchen på toppen før neste taulag kommer. Et par rappeler på vei nedover, før vi kommer tilbake til snøfonnene som nå er mer råttene. Et sted tråkker jeg igjennom, og greier i forfjamselen å smelle stegjernet inn i leggen min. Det ble lagt på en plasterlapp og støttebandasje ettersom jeg hadde greid å sparke godt inn i underhuden. Litt ømt var det å gå ned, men ikke så mye verre enn et godt blåmerke. Vi kommer ned tidsnok til ny middag på Turtagrø. Den smakte and.