Ekstremsport på veldig, veldig lavt nivå

Etter topptur til Vasstrandfjellet i Ålesund, var det duket for andre kommunetopp på rad. Denne gangen gikk turen til Vardane i Sula, rett på motsatt side av Borgundfjorden for Ålesund. Kjøreturen gikk nærmere bestemt til toppen av Langevåg der det var en utfartsparkering for Tverrfjellets topper. Med på turen var det godt selskap av to andre tunnelinspekstører som trengte litt sol og frisk luft. Fra parkeringsplassen gikk vi på sti rett oppover. Halvveis opp følger vi plutselig bekkedrag og dyretråkk i stedet for stien, men vi finner den fort igjen. Samtidig som vi finner igjen stien, letter også tåka som har dekket for utsikten. På toppen viser Møre seg igjen fra sin absolutt beste septemberside, men nærmest vindstille og skyfri himmel. Turen ned igjen blir gjort som en rundtur rundt Molværsvatnet, via Von-hytta som bare er åpne på røde dager. Neste nede møter vi ettermiddagsrushet av turgåere som er på vei oppover.

Etter å ha vært flere arbeidsuker i Møre, ble det tilslutt en uke med passelig nærhet til nye kommunetopper som kunne bestiges utenfor arbeidstid. Ukas første topp ble Vassstrandfjellet i Ålesund. Joggesko og lett oppakning ble lagt inn i bilen, litt nødproviant av typen brus, sjokolade og banan ble kjøpt inn, og litt senere enn planlagt kjørte jeg avgårde mot sørsiden av Brusdalsvatnet. I en parkeringslomme i bunnen av en skogsbilveg nær utløpet av Vasstrandelva ble bilen parkert. I veldig lett jogg, men allikevel med nær maks puls, gikk det jevnt oppover langs skogsbilvegen til Langevatnet. Etter Langevatnet var skogsbilvegen slutt, men stien videre til toppen var tydelig og lett å følge. Selve Ålesundtoppen ligger 75 meter før det høyeste punktet. De obligatoriske toppbildene ble tatt ved kommunetoppen, før det ble pause på hovedtoppen der sedvanlige høflighetsfraser om ekstremt pent vær ble utvekslet med en annen toppturgjenger. Før jeg gikk samme rute ned igjen, ble det tid til...

Kjørte bil opp Eiksetervegen, betalte 20 kroner kontant i bompenger og parkerte bilen nedenfor plassen Solvang. Uten å titte alt for mye på kartet fulgte vi Lisbekken oppover til Løken. Gikk ikke så alt for lang før vi fant ut at det ikke var korteste veien, men vinterløypa nordover fra Løken tok oss tilbake til planlagt rute. De to syklene som var med ble parkert sør for Svarthamnsetra, og derfra tok vi bena fatt. Det ble hopping fra stein til stein over søledammer, noen tok seg til og med et bad i en bekk og ble klissvåt fra topp til tå. På vei opp til Trettekollen ble det orientering gjennom skog og blåbærlyng fra kraftlinja, men Daidalos klarte ikke å stoppe oss fra å nå toppen. På vei tilbake fra toppen fant vi en mindre sti som kunne følges tilbake til stien ved kraftlinja, og deretter gikk det effektivt strakt til parkeringsplassen.

Familietur på sykkel fra Stryken til Katnosdammen DNT hytte på 18. mai. Mye oppover, og faktisk fortsatt litt snø i veien der solen ikke skinner så ofte. Framme på hytta ble det skobytte, og de eldste og yngste ble værende igjen, mens det for resten ble 7. års bryllupsjubileumsjoggetur langs blåsti opp til Kjerkeberget. Regn i lufta og vått i blåbærlyngen, men ellers en fin joggetur opp til lysthuset på toppen av Kjerkeberget. Returen gikk langs de samme stier tilbake til Katnosdammen. Der ble det kanopadling i lysegult vann (fullt av granpollen) og overnatting. Dagen etter ble det mer padling, før det var tid for å sykle tilbake til Stryken, denne gangen via Sandungen.

Etter flere dager med tunnelinspeksjoner var det tid for å lufte seg, og en ordentlig luftetur ble det. Treningsrommet på hotellet ble byttet ut med en liten biltur til lysløypeparkeringsplassen på Leikongeidet. I småregn og vind gikk turen oppover Sædalen. Med unntak av over myrene var stien opp til Sollia lett å følge. Bekken ned til Raudsandvannet fra Holmevatnet gikk for anledningen oppover på grunn av vinden. Oppe i høyden var det fortsatt litt snøflekker her og der, men lettere å gå på den enn gjennom myr. Oppe på Sollia og Sollia vnv ble de obligatoriske bildene tatt både i Herøy og Sande, med stort fokus på at ikke hansker og vanntetteposer skulle bli tatt av vinden og blåse rett ut i Stadthavet.

Parkerte bilen på den store parkeringsplassen ved Tobonn øverst i Lommedalen. Første delen av turen var dytting av sykler opp bakkene fra bommen og til Rognlivannet. Der forsøkte vi å lage bål, men veden var våt og tålmodigheten liten, så det ble kun litt røyk før fyrstikkesken var tom. Med brødmat og varm saft i magen la 1. kommunetoppsamler ut på tur alene mot det punktet på Vidvangshøgda som han trodde var toppen. Stiene var våte og sleipe, myrene i høyden hadde et tynt lag av frost, men ikke nok til å hindre våte sko. Fulgte litt stier, bushet gjennom litt skog, og kom etterhvert til Utsikten på Vidvangshøyden. Vel tilbake på laptopen for å studere GPS sporet ser man nå at det ikke var høyeste punktet. Både fotoapparat og mobiltelefon streiket når det obligatoriske toppbildet skulle bli tatt hvilket i ettertid tolkes som tegn på at dette ikke var riktig kommunetopp, så det får bli et nytt forsøk en annen gang.

Etter en natts akklimatisering på DNT sin Vikkelihytta var det klart for et raskt forsøk på å nå toppen av Marifjell. Jeg plukket med meg det viktigste, altså GPS og kamera, og la i vei. Fra Vikkelihytta var det bare å følge blåmerket sti med skilting til Marifjell i alle viktige stikryss. Det ble en fin løpetur i solsteika, og det var bare greit at føttene ble litt våte i enkelte myrpartier. Nesten oppe var det fortsatt noen små snøflekker som lå igjen som et minne om vinteren. På toppen var det tårn, turbok, og termometer som viste 21 grader i skyggen. Det ble samme rute tilbake til Vikkelihytta. Etter et bad i Store Vikka gikk turen tilbake til Grustaket parkering. På veien gikk vi forbi en hund som fikk tilbud om å sitte i sykkelvognen fordi den hadde blitt bitt av en huggorm. (Tur/retur Grustaket - Vikkelihytta er ikke tatt med i GPS målingene.)