Gå til hovedinnhold

prosjekt colombia

Colombia er et rikt land på mange måter. Det er et av landene i verden med størst biologisk mangfold, de er rike på naturressurser og det er mange veldig hyggelige personer i Colombia. I California, en liten landsby noen titalls kilometere fra den større byen Bucaramanga, leter de etter gull. Ryktene skal ha det til at de finner ganske mye. Veien fra Bucaramanga til California er humpete og smal, og det går fort i underkant av 3 timer å komme dit. 


Det var et høyt sikkerhetsnivå rundt innkvarteringen. Det var vakter i porten, og det var vakter inne på området og det var vakter som stod og passet på boreriggene. De fleste av vaktene hadde en pistol eller lignende lett tilgjengelig. For 10 år siden var Colombia farlig, sa sjefsvakten. Nå er det ingen problem.


Denne karen satt og passet på at boremaskinen gikk og at borerne gjorde jobben sin. Det var mange folk i arbeid. For en stakkar som stort sett har jobbet på nordkalotten tidligere, og er vant til å kunne telle på en hånd hvor mange mennnesker man trenger å forholde seg til, kunne det nesten bli i meste laget. Det var sjåfører, geologer, assistenter, borerer, hjelpere, bærere, vakter, adm. personell og den som visste hva.


I dette området har det vært gullgraving lenge. Langs elven nedover i dalen var det mange og tydelige spor etter diverse typer innretninger for å vaske ut gull fra sanden. Inn i fjellet var det gravd tunneler som var høye og brede som en mann. Trillebår var eneste hjelpemiddel for å frake ut massene. 


Frakt av drivstoff, sement og andre reservedeler til borriggene ble fraktet opp med mann og hest. Terrenget var steilt og stiene smale. Hester var det mange av.


Reiseruten tilbake til Norge fra Colombia inneholdt en laaang transit i Panama. Derfor ble det tid til en liten sightseeing-tur til Panamakanalen. En båt fra China Shipping var på vei oppover slusene. Hvor den skulle er ikke kjent. 

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

tour de ski: haukelisæter - ådneram

Haukelisæter – Ingelsvatn Årets påskeskitur startet ganske sent på palmesøndag, nærmere bestemt i seks-tiden, men først etter å ha fylt opp magen med suppe og fjellburger på Haukelisæter. Bilen ble stående igjen der. Det var forholdsvis mye vind, noe som gjorde de mange kiterne i område glade. Vi fulgte kvistet-løypene til Ingelsvatn. Der ble det avgjort at teltet skulle slås opp, i stedet for å prøve å komme seg fram til Holmvassbu denne kvelden. Ingelsvatn – Bleskestadmoen I løpet av natten hadde snøen fryst og de første kilometerne til Holmvassbu gikk raskt unna på skaren. Skismøringen forsvant i løpet av de første meterne, men med elegant skøyteteknikk med sekk gikk det i hvert fall raskt å komme seg over vannene og nedover bakkene. Fra Holmvassbu ble snøen gradvis mykere, og nedover dalen til Bleskestadmoen begynte det å bli vanskelig å styre skiene. Denne utviklingen fra hard til myk snø skulle gjenta seg de neste dagene, men det var i hvert fall nok snø. En bekk før Bleskesta...

forbrukertest: sliping av skøyter

Denne uken har EBC testet kundeservicen for sliping av skøyter på Tillermyra. Første stopp var XXL. Av gammel vane kontaktet jeg først verkstedet der slipemaskinen står, etter å ha tråkket meg rundt hele butikken. Tilbake til start, var beskjeden fra verkstedet. Du må kontakte sportsavdelingen for å få rekvisisjon for å komme hit. Jeg fant en snarvei tilbake til sportsavdelingen, men tilbake der påstod de at slipemaskinen -kanskje- var ødelagt denne dagen, og at nærmeste funksjonelle slipemaskin var XXL på Lade. Så langt kan det vel ikke være til en annen slipemaskin, tenkte jeg og kjørte til G-Sport i nabobygget. G-Sport skal få en pluss for at de var ærlige. "Vi har slipemaskin, men den er så dårlig at vi anbefaler kundene våre å gå til XXL", var meldingen jeg fikk der. Da jeg fortalte at slipemaskinen på XXL var ødelagt, var de såpass hjelpsomme at de foreslo å prøve Intersport eller OBS-Sport. Jeg valgte å fortsette til  Intersport. På Intersport ble jeg henvist til den...

svarthetta - høyeste topp i Rennebu

Parkerte bilen på fint brøytet parkeringsplass (50kr) ved Sørøyåsen i Nerskogen. Derifra var det fint oppgåtte skispor mot Skrikdalen, og det passet oss bra da vi startet ganske sent på lørdagen. Etter at vi hadde passert bekken Skrika snudde de fleste skisporene sørover, mens vi fulgte ett dobbeltspor mot nord. Ved Skriktjønnin fant vi et sted der vi kunne slå opp teltet litt i le for vinden. Søndag startet vi fra teltet i halv ni tiden. Planen var å gå opp nordryggen til Svarthetta, men når vi kom nærmere så det ut som om nordøstryggen også så fin ut, og den ville gjøre turen litt kortere. Nordøstryggen var grei å gå opp uten ski på bena, men det blåste ganske hardt så det gjaldt å holde fast på alt som kunne blåse vekk. Oppe på selve toppen var vinden  mindre hard, men selvom det var sol fristet det ikke med noen lengre lunsj. Tok samme veien tilbake og lunchen ble spist i teltveggen. Kom tilbake til parkeringsplassen før sola gikk ned. Fakta fra GPS'en: 24,9 km (9...