Alle krefter mobiliseres når konkurransen fra toppen av Kjeringfjell og ned til fjøresteinen starter. Først stivner lårene på telemarksetappen, på bakglatte langrennsski blir armene slappe som kokt spagetti, og selvtilliten får seg en alvorlig knekk når man blir fraløpt av pensjonister og barn i Kolabakken. Når man setter seg på sykkelen på siste etappe har man mest lyst til å trille ubemerket til mål, men så står det plutselig noen langs løypa og spiser vafler og roper heia, heia. De får fram litt godfølelsen, og når man spurtbeseirer 3. laget til Coop Kaupanger inn til mål, da føler man seg faktisk som en Superkjering!
Banketten i etterkant ble tatt på sofaen med bena høyt hevet.