Ekstremsport på veldig, veldig lavt nivå

Jeg hadde tatt en god titt på veikartet før jeg startet kjøreturen mot Skåla, men det skulle visst vise seg at veiene og minnet ikke stemte helt overens. Etter å ha endt opp i et hyttetun innerst på en skogsvei, måtte jeg noe skuffende koble opp Google Maps for å friske opp hukommelsen og finne retningen. Etter å ha kjørt noen kilometer tilbake, finner jeg tilslutt bomveien (30 kr) fra Kortgården som leder til parkeringsplassen for Skåla. Det var sti merket med Stikk-Ut fra parkeringsplassen. Stien går først over en våt, liten myr og så opp gjennom skogen. Ikke så langt etter .... vannet kommer jeg til første snøfonn som må passeres. I tåka ser den kanskje brattere ut enn den virkelig er, og en liten stemme i bakhodet hvisker "du har gnagsår fra Kvannfjellet, det er tåke og vått og garantert ingen utsikt på toppen, og nå blir det bratt og glatt. Snu, bare snu, Skåla kommer ikke til å lage en tsunami i Moldefjorden med det første og du får sikkert nye sjanser til å krysse av t

Jeg svingte av riksvei 64 på en plass der det var skiltet mot Syltesetra. Etter en kort stund på grusveien ser jeg det kjente Stikk-Ut merket på en parkeringsplass, og glad og fornøyd parkerer jeg bilen der. "Rart det ikke er flere som er ute på tur på en så fin dag som dette" tenker jeg, og snører på meg syvmilsstøvlene og legger i vei. Etter lengre enn langt oppover grusveien kommer jeg plutselig til en ny parkeringplass. Den er nesten full. Det er sommerparkeringen, jeg hadde visst brukt vinterparkeringen. Det er mer eller mindre jevn stigning hele veien fra stien tar av fra grusveien, og opp til toppen. Turen er igrunn ganske lettgått, ikke spesielt mye myr og heller ikke så mange steinrøyser å passere, men mulig det er finværet som spiller meg et lite puss idag. Fakta fra GPS'en: 9,9 km (840 hm). Tid opp: 1t 13 min, tid ned: 59 min. 2t 30 min tilsammen.

Parkerte bilen ved en motorcrossbane i nærheten av Sør-Heggdal, og startet turen med å følge skiltingen mot Opstadhornet. Den nederste delen av turen gikk på en kjerrevei, som etterhvert gikk over til å bli en sti. På veien møtte jeg en mann som kom nedover. Han fortalte at han hadde planlagt å gå opp på Opstadhornet, men skyene hadde hengt lavt og han var blitt skremt ned igjen av regnværet. På en lokal dialekt påsto han at det ikke kom til å bli noen forbedringer i været de neste timene. Jeg svarte at litt regnvær sjeldent hadde stoppet meg, og fortsatte oppover. Jeg tok allikevel mine forholdsregler og spiste opp matpakken min slik at jeg kunne putte lommebok og mobiltelefon i plastikkposen som hadde inneholdt to doble brødskiver med syltetøy og en dobbel med kaviar. Over skoggrensen var det grått og stien forsvant mer eller mindre over myrene. Et sted lå det et skilt med Opstadhornet på bakken, og avhengig av hvordan man stilte det opp, pekte det enten til høyre eller til venstr