Skåla - Høyeste i Molde
Jeg hadde tatt en god titt på veikartet før jeg startet kjøreturen mot Skåla, men det skulle visst vise seg at veiene og minnet ikke stemte helt overens. Etter å ha endt opp i et hyttetun innerst på en skogsvei, måtte jeg noe skuffende koble opp Google Maps for å friske opp hukommelsen og finne retningen. Etter å ha kjørt noen kilometer tilbake, finner jeg tilslutt bomveien (30 kr) fra Kortgården som leder til parkeringsplassen for Skåla.
Det var sti merket med Stikk-Ut fra parkeringsplassen. Stien går først over en våt, liten myr og så opp gjennom skogen. Ikke så langt etter .... vannet kommer jeg til første snøfonn som må passeres. I tåka ser den kanskje brattere ut enn den virkelig er, og en liten stemme i bakhodet hvisker "du har gnagsår fra Kvannfjellet, det er tåke og vått og garantert ingen utsikt på toppen, og nå blir det bratt og glatt. Snu, bare snu, Skåla kommer ikke til å lage en tsunami i Moldefjorden med det første og du får sikkert nye sjanser til å krysse av toppen på listen din." Men i snøen jeg ser fotspor som har krysset snøfonna tidligere, og etter at jeg har spist en banan bestemmer jeg meg for å følge disse.
Etter å ha krysset et par mindre bratte snøfonner og noen steinurer kommer jeg opp på et flatere snødekt område og jeg skimter plutselig et par store varder, hvorav en av de har en Stikk-ut bok. Selvom GPS'en prøver å fortelle meg at det fortsatt er 100 meter til selve toppen, synes jeg vardebeviset med Stikk-ut bok står såpass sterkt i tåka at det trumfer alle elektroniske hjelpemidler.
Turen hjem fra toppen går litt lettere da jeg finner mer av orginalstien og kanskje spesielt fordi jeg kan skli ned noen av snøfonnene jeg måtte gå opp. Vel tilbake til bilen kan jeg vrenge av meg søkkvåte klær. Fingrene som var ganske kalde på toppen har fått tilbake sin vanlige farge, og jeg får uten vesentlige problemer skrelt appelsinen som har ligget i bilen og ventet på meg.
Kjøreturen tilbake fra toppen ble minst like lang som turen til, fordi en tunnel som jeg var sikker på at var stengt fra fredag til søndag, faktisk var stengt fra søndag til fredag. Men aldri så galt at det ikke er godt for noe, denne ekstraturen førte meg forbi Hjelset Pizza og Grill som serverte kebabtallerken som dagens Etter-tur-mat.
Kvannfjellet - Høyeste fjellet i Fræna
Jeg svingte av riksvei 64 på en plass der det var skiltet mot Syltesetra. Etter en kort stund på grusveien ser jeg det kjente Stikk-Ut merket på en parkeringsplass, og glad og fornøyd parkerer jeg bilen der. "Rart det ikke er flere som er ute på tur på en så fin dag som dette" tenker jeg, og snører på meg syvmilsstøvlene og legger i vei. Etter lengre enn langt oppover grusveien kommer jeg plutselig til en ny parkeringplass. Den er nesten full. Det er sommerparkeringen, jeg hadde visst brukt vinterparkeringen. Det er mer eller mindre jevn stigning hele veien fra stien tar av fra grusveien, og opp til toppen. Turen er igrunn ganske lettgått, ikke spesielt mye myr og heller ikke så mange steinrøyser å passere, men mulig det er finværet som spiller meg et lite puss idag.
Fakta fra GPS'en: 9,9 km (840 hm). Tid opp: 1t 13 min, tid ned: 59 min. 2t 30 min tilsammen.
Fakta fra GPS'en: 9,9 km (840 hm). Tid opp: 1t 13 min, tid ned: 59 min. 2t 30 min tilsammen.
Opstadhornet - høyeste hornet i Midsund
Parkerte bilen ved en motorcrossbane i nærheten av Sør-Heggdal, og startet turen med å følge skiltingen mot Opstadhornet. Den nederste delen av turen gikk på en kjerrevei, som etterhvert gikk over til å bli en sti. På veien møtte jeg en mann som kom nedover. Han fortalte at han hadde planlagt å gå opp på Opstadhornet, men skyene hadde hengt lavt og han var blitt skremt ned igjen av regnværet. På en lokal dialekt påsto han at det ikke kom til å bli noen forbedringer i været de neste timene. Jeg svarte at litt regnvær sjeldent hadde stoppet meg, og fortsatte oppover. Jeg tok allikevel mine forholdsregler og spiste opp matpakken min slik at jeg kunne putte lommebok og mobiltelefon i plastikkposen som hadde inneholdt to doble brødskiver med syltetøy og en dobbel med kaviar. Over skoggrensen var det grått og stien forsvant mer eller mindre over myrene. Et sted lå det et skilt med Opstadhornet på bakken, og avhengig av hvordan man stilte det opp, pekte det enten til høyre eller til venstre for å komme opp på hornet. Jeg hadde planlagt å bruke kartet på GPS'en for å finne veien opp i tåka, men en formateringsfeil gjorde at GPS-kartet ikke ville åpne. Jeg tror uansett at jeg greide å velge sånn cirka beste vei opp, for tiltross for den lokale mannens advarsler om regn og mer regn, så begynte det å lysne når jeg kom høyere opp. På toppen var det selvfølgelig en turbok man kunne skrive seg inn i. Nedover valgte jeg å følge Kjerringryggane, og jeg kunne se en diger sprekk i fjellet som har påvirket beslutningene om hvor et sykehus i Molde kan bli bygd i tilfelle hele fjellsiden skal rase ut og lage tsunami i fjorden.
Fakta fra GPS'en: 10.0 km (724 hm), 1t 18 min opp, 1t 12min ned, 2t 37min tilsammen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)