Ekstremsport på veldig, veldig lavt nivå

å snødekte veier kjørte vi oppover fra sølvgruvene til Knutehytta og parkerte der. Klok av skade fra turen til Hurum, gikk vi ikke for første og beste gjensnødde sti mot toppen, men fulgte veien et stykke for å se om det fantes en bedre sti opp. Det gjorde det selvfølgelig ikke, så igjen ble det en tur gjennom skogen for å komme tilbake til stien. Noen hundre meter før toppen ble basecamp satt opp, og det ble gjort to toppstøt. Jeg gjorde bestigning nummer to, og kunne både følge spor på GPS’en og spor i snøen på vei oppover fra basecamp. Med litt vind og snø i lufta var fingrene kalde når fotoapparatet skulle fiskes fram for å dokumentere toppunktet. Samtidig som bilder ble tatt dukket det plutselig også opp en annen kar som var der og jobbet på de forskjellige installasjonen som er bygd på Jonsknuten. Samtidig som jeg gjorde toppturen min, ble basecamp pakket sammen, og til samme tid, men på forskjellig sted gikk, begynte vi å gå, skli og ake oss tilbake til bilen i 5-10 cm med snø

Turen startet fra fv289, på parkeringsplassen til det som blir kalt Sandstien, vest for Stikkvannskollen. Godt utstyrt med to GPS’er trodde vi det skulle bli en smal sak å finne denne kommunetoppen før juleselskap i Drammen senere på dagen. Den første biten av turen gikk på bred grusvei. Når den begynte å avvike for mye fra kursen mot toppen, tok vi av på en steinete, men fortsatt bred sti som ledet mer i riktig retning. Når denne stien igjen gjorde en sving, og en mindre sti hadde retning rett mot toppen, valgte vi selvfølgelig nok engang å gå for strakeste veien. Dette skulle vise seg å være et blindspor, stien ble smalere og smalere og tilslutt forsvant den helt. Gjennnom kvist og kvast fant vi tilbake til hovedstien igjen, og da vi endelig kom tilbake på den fulgte vi den resten av turen. Vi var ikke alene når vi kom til toppen, det var flere andre som 2. juledag også ville til topps i Hurum og se mot Oslofjorden. Den ekstra tiden som vi hadde brukt gjennom skogen på vei opp, gjo

Ett år etter forrige tur i samme området var vi igjen tilbake til Elgklev øst for Ørsjøen og forsøk nummer to på å komme til topps i Halden. Denne gangen var sykler byttet ut med joggesko for å redusere sjansen for tekniske problemer. Skogsbilveien innover var fri for snø og is, i motsetning til forrige gang da da det ble både knall og fall på det glatte underlaget. To fettere fra Halden var huket inn som kjentmenn for å sikre at farten ble holdt oppe både fram og tilbake. Joggeturen innover gikk i hakket over snakkefart inntil vi tok av fra skogsbilveien for å krysse over til toppunktet. Et par grøfter måtte krysses og dette bød på en liten utfordring for de med korte ben eller dårlig spenst hvis man ikke ville bli våt på beina. Toppunktet lå midt i et hogstfelt med et gammelt, ustødig jakttårn som kjennemerke. Utsikten var trær og mer trær så langt øye kunne se. Så gikk turen tilbake til bilen og videre til julemiddag.