Moskva, 2. september:
Turen med den trans-sibirske jernbane startet med trommefanfare og fyrverkeri på den røde plass i Moskva. Det var militær tattoo, og Hans Majestets Kongens Garde stod oppstilt i stiv geledd og ønsket oss lykke til på togturen.
Ekaterinaburg, 5. september:
Toget har passert Ural-fjellene og er offisielt nesten i Sibir. Ekaterinaburg var det siste stedet tsarfamilien var i live, og nå har de blitt helgener og fått en kirke reist etter seg. Boris Jeltsin startet sin politiske karriere her som lokal partiformann mens han fortsatt var ung og lovende. I en landsby et stykke utpå bygda fikk vi omvisning i et bygdemuseum som lokalbefolkningen hadde donert gjenstander til. Den største samlingen bestod av vodkaflasker, men de var gjemt bak et forheng når skoleklasser kom på besøk. 6 bestemødre avsluttet museumsbesøket med å synge og danse for det “storfine” besøket fra Trondheim…
Irkutsk, 8. september:
Baikalsjøen er det største ferskvannsreservoar og den dypeste innsjøen i verden, men til tross for det er det ingen som har sett noen skummel sjøorm der. Små, feite ferskvannssel finnes det derimot i akvariet til Baikalsjøens forskningsstasjon. De hadde definitivt fått for mye mat og for lite mosjon. Det skulle være sunt å bade i Baikalsjøen, så vi gjorde det, og ifølge lokale kilder skulle dette øke livslengden med 25 år. I den transibirske jernbanes tidlige historie ble toget fraktet med båt over Baikalsjøen. Vi måtte tilbake til Irkutsk for å fortsette turen til Ulan-Ude.
Ulan-Ude, 10. september.
Vi ble innlosjert hos en pensjonert fransklærerinne, sammen med en argentiner , i noe som skulle være en slags hjemme-hos overnatting. Det ble mye oui, oui, og merci. Vi hadde heldigvis en flink guide som tok oss med ut av huset mesteparten av tiden, slik at det ikke ble mye tid til fingerspråk og enstavelseskommunikasjon. Vi fikk i stedet tid til å besøke et par buddisttempel, besøke en “ekte” innfødt som inviterte turister hjem til seg og komme hjem til “Old Belivers”. “Old Belivers” ble sagt å være Russlands svar på Amish-folket. De hadde flyktet til Sibir de de nektet å godta nye reformer som den russisk-ortodokse kirken innførte på 1700 tallet, og siden hadde de holdt fast på dette. Nå hadde de kommet på UNESCO sin verdensarvliste, og begynt å vise fram hvordan de levde til andre.
Grensa mellom Russland og Mongolia, 17. september.
3 timer venting, ingenting som skjer annet enn at russerne stokker om på togvognene og vi har fått tillatelse til å gjøre hva vi vil. Så tilbake i kupeen, litt venting, noen kommer og sjekker at vi har passene våre. Litt mer venting, noen kommer og samler inn passene våre. Litt mer venting, noen kommer og sjekker at alle er i riktig kupe. Litt mer venting. Noen kommer og sjekker at ingen har gjemt noen under senga eller i hattehyllene. En god del mer venting. Passene våre kommer tilbake. Etter 6 timer kjører toget videre i 10 minutter over grensa til Mongolia. Samme prosedyre, men denne gangen greier de det på tre timer. Mongolia, her er vi!
Ulan-Bator, 18.september.
Nakki møtte oss på togperrongen og skal være vår guide de neste 6 dagene. Vi skal ut på tur og Nakki er oppriktig bekymret for hvordan vi skal greie oss uten 220V elektrisitet, Wi-Fi og dusj. Vi er jo tross alt europerere, kun forèt på E-stoffer og vi har sikkert aldri sett en stjernehimmel før. Vi prøver å berolige ham, men da er han allerede langt inne i en ny monolog om hvor høyt han elsker å prate engelsk. Å prate engelsk ligger på samme linje som kona og barnet, eller kanskje bittelitt under.
Ute på de mongolske steppene blir vi hilst velkommen med hestemelk og tørket ost av familien vi skal bo hos. Jeg vurderer et øyeblikk på om jeg skal pårope meg laktoseintoleranse, men vurderer situasjonen raskt dithen at om jeg ikke skal sulte de neste tre dagene, må jeg spise det jeg blir tilbudt. Livet på steppene går sin gang de neste dagene. Geiter må gjetes, geiter må slaktes, kuruker må plukkes opp for tørking i sola, mat må lages og så blir det kveld. Det blir også tid til et frieri ute på slettene. Ringen til 30.000 tugrik kjøpt fra en lokal gateselger gjør antakelig utslaget, og svaret på frieriet blir ja.
Vi overrasker guiden vår positivt, og greier faktisk fint 3 dager uten tilgang til verken strøm eller dusj. Neste post på programmet er å forflytte seg til andre siden av Ulan Bator, til en mer sivilisert teltlandsby med både strøm og dusj, spesialdesignet for vestlige turister. På vei gjennom byen må vi stoppe to ganger. Guiden vår må nemlig levere en pose med skittentøy til sin svigermor, han har tross alt vært tre dager i villmarka. 10 minutter senere kjører vi forbi en annen gammel dame som sitter i veikanten og venter på oss. Det er guidens mor som har en pose med ost han liker godt.
I Elstei Ger står hesteridning på programmet for de som ikke ligger rett ut i senga. Hesten ser ut til å være pent dressert, men tydeligvis forelsket i hesten til ei japansk jente, så til tross for det nylige frieriet, blir det skulderflørting fra hesteryggen. På ettermiddagen skal en av de lokale nomadene brennmerke hestene sine, og byr etterpå på fersk hestemelk.
Grensa mellom Mongolia og Kina, 22. september
På grensa mellom Mongolia og Kina smalner jernbanesporet inn, og understellet på vognene på byttes ut til noe som kan brukes i videre. Vognene blir løftet opp, gammelt understell blir skjøvet vekk og nytt understell kommer trillende inn. Så går turen videre.
Beijing, 23. september
Beijing er stort, og det frister å bruke en taxisykkel for å komme seg fra ene siden av den forbudte by til den andre. Første og beste taxisyklist gir en pris som ikke er all verden, før man blir syklet inn i en bakgate uten mennesker, og prisen blir økt med 100 ganger. Forsøk på forhandlinger fører ikke fram, taxisyklisten blir aggressiv i stemmen, og usikker som man er på om dette er ett ran eller bare svindling betaler man seg ut av situasjonen.
Beijings severdigheter, som for eksempel Den forbudt by og OL arenaen Birds nest, ligger tett innpakket i forurensing fra byens utallige kullkraftverk og andre forurensningskilder.
Og så var turen slutt, og Aeroflot tok oss trygt tilbake til Norge.
Kulen som er Smølas høyste punkt heter vel egentlig Ramdalshaugen, men siden den ligger på Kuløya og turen startet fra Kulisteinen velger jeg å døpe den om til Kuli. Turen tok litt lengre tid enn forventet for når man ikke hadde tittet på kartet før man startet, så ble det mange skrenter og kratt som måtte forseres på veien. Landskapet var fullt av små kløfter og skrenter som stod 90 grader på gåretningen, og i tillegg var det mange luretopper som man selvfølgelig måtte gå oppå, bare for konstatere at det lå en enda høyere kul litt lengre bak. 
