Ekstremsport på veldig, veldig lavt nivå

  Helgens kommunetopptur var et forsøk på en dobbelttopptur i Østmarka. Jeg ble sluppet av ved gården Vestre Veng i Enebakk, og planen var å ta med både Vardåsen og Tømmerås i Ski kommune før jeg ble plukket opp igjen på motsatt side av Østmarka. Ingen problemer med å finne veien til Vardåsen. Det var skogsbilvei og sti helt opp, og nattefrosten hadde gjort at de våteste stipartiene delvis hadde frosset til. Det høyeste punktet i Enebakk var ikke så mye å skryte. En bålplass og det var vel det. Fra Vardåsen gikk turen videre på sti og noe skogsvei etter innlagt GPS-spor på nordsiden av Børtervannene. Fram til Bøvelstadsætra var alt såre vell, men derifra slo venstrekneet seg vrangt, og løping ble ikke lengre et alternativ. Turtempo ble skrudd ned til gangfart, og siden det var et stramt tidsprogram på denne turen slik at alle skulle få sin planlagte løpetur, var det ikke tid nok til å stavre seg opp til Tømmerås.

  Det ble en ny søndagstur, denne gang til Barlindåsen fra Marikollen alpinanlegg. Det var litt frost i bakken, så de de minste sølepyttene hadde frosset til is. I noen av de trangere dalene var det til og med bittelitt snø. Hele ekspedisjonen gikk samlet til Rælingen sin speiderhytte. Der ble det tent opp bål og servert pølser med ketchup og banan-sjokolade. Etterpå satte en-mannspatruljen kursen mot Barlindåsen, via Ramstadslottet. Ramstadslottet er en langt finere topp, og det så ut som om de fleste andres om var på tur stoppet der. For en kommunetoppsamler var det allikevel nødvendig å krysse dalsøkket mellom Ramstadslottet og Barlindåsen for å komme seg fire meter høyere opp. På Barlindåsen var det en annen turgåer, og det var samme mann som hadde skrevet navnet sitt sist i turbok for en uke siden også. Omtrent samme rute tilbake, men gikk helt oppom Ramstadslottet og skrev navnet i en langt mer brukt turbok der. 

  Det ble en rolig tur til Svarttjernshøgda en helt vanlig lørdag i november. Det var meldt fint vær og en god anledning til å komme seg ut en tur. Vi kjørte til Tverrsjøstallen og parkerte bilen der. Turen opp grusveien i Svenådalen kostet 60 kroner og ble betalt med mobiltelefon. 3/4 deler av turfølget gikk til gapahuken som ligger ved Tverrsjøen, mens jeg gå-jogget oppover til toppen. I første stikryss valgte jeg å følge blå-stien, hvilket jeg etterhvert fant ut at førte meg ut på en liten omvei. Jeg tenkte som så, at da får jeg en liten rundtur, noe som var greit nok. Det var opptil flere barnefamilier på vei opp til toppen denne dagen. Lett å følge sti hele veien, men tydelig at nå er det høst, for den var stedvis ganske så våt. Utkikstårn på toppen der man kunne se ned på skyene som lå over Hadeland. I det fjerne kunne man skimte snø på fjellene i vest. Tok opprinnelig planlagt sti tilbake, og spiste  nistepakken ved gapahuken.