Ekstremsport på veldig, veldig lavt nivå

  Parkerte på stor parkeringsplass i enden av veien opp til Myrdal, godt merket til Tysnessåte fra hovedveien. Den var mer en bred nok for enn bobil, noe våre utsendte speidere rapporterte ned om etter å ha prøvekjørt veien. Turen opp til toppen var beskrevet som halvbratt, før det ble bratt for alvor, og deretter halvbratt igjen. Denne beskrivelsen var godt dekkende, og hvis man i tillegg legger til at det var noe steinete i starten, og mer lettgått på toppen, har vel det viktigste blitt sagt. Det var ingen tvil om hvilken vei man skulle gå for å komme seg opp på toppen. Turen var et populært turmål denne lørdagen på generelt grunnlag, og eget turfølge var også stort. Litt vind på vei opp. Det stoppet ikke de tøffeste fra å gå i shorts hele veien, mens flertallet valgte bukser. Utsikten var det ingen ting å si noe på, dagens skyer lå langt over fjellene. Et par solstråler ble det også på toppen. Prikken over i’en var avslutning med pizza med geitost på Myrdal gård 300 meter fra P-plas

En ny kombinasjon av museum og kommunetopp. Natten ble tatt på parkeringsplassen utenfor kystmuseet nord for Blomøyknuten. Før frokost ble sykkelen gjort klar, og 4 km ble unnagjort på brede gang- og sykkelveier. De siste 300 meterne opp på toppen ble tatt på beina på en tydelig, men ikke veldig mye brukt sti. På toppen var det både radiomast og en betongkloss fra krigen. Det var første topp denne sommerferien med lavt skydekke, så utsikten var dårlig. Kun bolighusene rett nedenfor toppen var synlige. Samme vei tilbake til bobilen for å få seg litt frokost.

  Fjell-festning kunne lett kombineres med en tur opp Liatårnet, så det ble først 12 meter ned under bakken og en svele i kafeteriaen før jeg startet turen opp til toppen. Nok en kommunetopp som var godt tilrettelagt med trapper der det var bratt og klopper der det kunne være vått. Det var flere andre på vei ned, når jeg var på vei opp, så ikke uventet en populær topp. Sykkelen ble benyttet på asfaltvei til der blåstien startet. Derifra var en steinete sti, før det ble fast fjell under føttene. God utsikt og greit vær på turen - fikk noen få regndråper rett før jeg var tilbake ved bilen. Regnværet begynte først etterpå, når jeg syklet tilbake til festningen for å finne resten av gjengen. 

  Bobilen ble parkert ved sjøen på Toftøya campingplass. Derifra var det å sykle 5km tilbake til Hamre hvor blåstien til Veten startet. Tilsvarende som til Kolbeinsvarden i Askøy var det også her godt tilrettelagt med på klopper over våte områder og trapper opp de bratteste skrentene. Det så også ut som om det ganske nylig hadde vært noen med machete og hogg seg gjennom einerkratt for at man på våtere dager enn idag skulle kunne komme seg tørrskodd til Veten. På toppen var det det infoskilt om hva man kunne se. Turen tilbake gikk samme vei, og med samme transportmiddel. Av dyreliv ble det observert ikke mindre enn 2 feite frosk og 2 minifrosk. 

  For andre gang på to dager parkerte vi på en snuplass med parkering forbudt… Askøy hadde gjort en meget god jobb med å snekre og rydde sti til toppen, men P-plass langs fv. 5256 var ikke beregnet for alt for store bobiler. Stien er merket med Askøy på langs, og det var snekret sammen haugevis av klopper og lagd trapper om det skulle være noe punkter med litt høydeforskjell. På turen var det også pyntet med trær som hadde fått øyne. Dette kan ikke være langt ifra den kommunetoppen i Norge som har fått best tilrettelagt sti, om man ser bort ifra de toppene som har fått bilvei til toppen. På toppen var det satt opp en bu, der en gjeng ungdommer hadde overnattet i hengekøyer, og spiste potetgull og spilte kort når vi kom opp. S,A&R var med til topps.

  Første kommunetopper i sommerferien 2021. Campingbilen ble manøvrert opp til utfartsparkeringen ved Hausdal, og der ble det satt basecamp i parkeringforbudt sonen på snuplassen. Sykkelen ble gjort klar, og benyttet opp til enden av veien ved Brekkevatnet hvor det ble parkert for første gang. Derifra var det å følge sti opp til Sveningen. Med merket rute på GPSen og varder langs stien var det få problemer å forstå hvor man burde gå. Planen var å holde godt tempo, men skjønte raskt at det ville bli tungt hvis man skulle komme seg gjennom hele den planlagte ruta i solsteiken. Det var varde på toppen, fikk tatt de obligatoriske bildene, før det var samme rute ned igjen. Rullet ca 1km på sykkelen nedover, før det på nytt var å ta beina fatt. Det var bratt, men bra sti opp til Sydpolen. Derifra var det vanskeligere å finne en fornuftig rute videre mot Gullfjellet. Ingen opplagt sti, og steiltstående og tett oppsprukket gneis gjorde at det var vanskelig å holde noe særlig fart uten særs høy

  Som en litt tidlig decennium feiring ble det avtalt med fjellguide.no om at de skulle stille med fører 12.juli ved Turtagrø for å lede opp på Storen. Kvelden før var værmeldingen svært lovende, middagen på hotellet smakte godt og det meste lå an til en god tur. Vi var riktignok advart mot at rommene i Sveitservillaen var dårlig lydisolert, men regnet med at de fleste ville være i TV-stua og se EM-finalen før de trakk seg stille og rolig tilbake til køya. Vi hadde undervurdert det nyforelskede paret på naborommet som hadde veldig mye å snakke om. Til tross for litt dårlig søvn, våknet vi av vekkeklokka og møtte fjellføreren utenfor hotellet, dyttet nistepakka med nugatti oppi sekken sammen med stegjernene, og labbet i vei. Turen er først en lang anmarsj på god sti forbi tindehytta og opp på Bandet. Det var fortsatt litt snø i vesthellingen som var fin å gå over. Også videre opp fra bandet var det snøfonner som vi gikk opp med stegjern og isøks. På svaet binder vi oss inn i tau, og ett