På samme sted som engelskmenn kjempet heltmodig mot franskmenn gjennom 1700-tallet for å vinne herredømme over vannveien til de store sjøene, har jeg feiget ut. Quebec ["der elva smaler inn"] ble en utfordring for stor for det ukentlige badet.De bratte klippene som for hundrevis av år siden gjorde byen tilnærmet uinntakelig for engelske styrker, gjør i moderne tider Saint Lawrence River lite fristende å bade i for et (tidligere?) badelaugsmedlem.
Oppkjøringen til desember-måned er dette året tilfeldigvis lagt til Québec i Canada. Den har så langt bestått av lange dager stående rett opp og ned mens man sier "bonjour, oui, oui, merci" fordi det er det man kan si på fransk. Resultatet er selvfølgelig i at man får høre en hel del flere franske gloser, hvorpå man selvfølgelig fortsetter å svare "oui, oui" inntil motparten skjønner at det blir snakket med en automat-svarer, og ikke en innfødt gullgraver; født og oppvokst på hotell Fairmont Le Château Frontenac.
En krik-patrulje fra KRIK-Trøndelag møtte tidlig lørdagsmorgen opp på Fredly folkehøgskole, med det enkle oppdrag å skulle leke med elevene der en formiddag. Ute i snøen ble det spilt Stratego, inne ble det vist krik-videoer og ikke minst lekt gymsalleker! Lenkesisten i blinde (virkelig ett syn for alle som hadde øynene oppe...), kortstokkstafett (alltid like usikker på om alle kortene faktisk var lagt ned på gulvet) og sist men ikke minst: tjukkasstafett! Innsatsen var upåklagelig, og bestetiden ble intet mindre enn imponerende 9,5 sekunder fra ene til andre siden. God start og perfekt timing på siste sklistrekket for vinnerlaget.
Dagens værmelding meldte ekstremvær, og folk ble bedt om å holde seg innendørs på kysten av Trøndelag. Men det skal mer enn litt vind og snø for å hindre årets første skitur (snø er strengt tatt en nødvendighet...). Sesongens første skispor ble tråkket oppover fra grottene ved Ila, og da fant man som vanlig ut at man hadde glemt å preppe skiene sine før starten av sesongen. Tiltross for litt gammelt klister under skiene gikk det så gnistene sprutet i skogen tilbake, skydekket sprakk opp og stjernene tittet fram.
...fire, fem, seks, sju, åtte, ni, ti... Det kan være greit å lese lister og planlegge litt når man skal prøve å imponere med middagslaging på koietur. I sekken på vei til Fosenkoia lå det verken fyrstikker eller parafin til primusen, men etter en liten stunds leting på koia ble det funnet nok fyrstikker til å tenne opp i vedovnen. Vedovn viste seg å være ett forholdsvis tregt kokeapperat, så etter 2 timer ble det besluttet at risen var ferdig, om enn litt hard fortsatt. Det fine er at den som venter lenge på mat, den blir sulten og synes all mat smaker godt (og det blir godt og varmt i koia med hard riskokings-fyring).
Nå har jeg måttet skrape rutene på bilen opptil flere ganger før jobb, så vintersesongen har tydeligvis startet. Idag ble skøytene tatt ned fra hedersplassen øverst på klesskapet, for det var tid for prøvespill med Tine. Tine leier ishaller og stiller med fullt utstyr. Jeg har fotballeggskinner, skihjelm og lånte hockyhansker.
