Ekstremsport på veldig, veldig lavt nivå

Startstedet for dagens andre topp lå bare ca 20 minutters kjøring fra Nome P-plass. Til tross for at forholdene i Nome ikke akkurat gav mersmak for mer topptur denne dagen på grunn av råtten snø, så var det såpass kort kjøretur at det var verdt å sjekke om denne sørhellingen hadde mindre snø. Det skulle vise seg å stemme. Svabergene oppover til Fagerliheii var fri for snø. Det rant bra med vann i bekkene, men ikke noe som gjorde det vanskelig å komme seg opp. Ett par kløfter med der det fortsatt lå litt snø, var det eneste som minnet om vinteren som hadde vært. Stien oppover til toppvarden var merket med blå prikker. Fra toppvarden til Drangedals høyeste punkt 250 meter lengre borte var det flatt og lettgått. Det ble samme tur tilbake, der jeg også møtte et par andre som også var på vei oppover, hvorav en av dem for sikkerhetsskyld hadde på munnbind i disse koronatider. 

Etter å ha kjørt en time på smale fylkesveier i Telemark parkerte jeg bilen ved Tremyr. Furuvannsveien innover mot Knarren var sperret med bom, og det skulle rask vise seg at det uansett ikke hadde vært lett å kjøre innover veien. Jeg tok sykkelen fatt, men det gikk ikke mange hundre meterne før veien var dekket med snø. Optimist som jeg var, dyttet jeg sykkelen over de første snøpartiene, men etter xx meter var det slutt. Det skulle vise seg å være et riktig valg, for resten av strekningen inntil jeg tok av fra veien mot selve toppen var dekket av snø. Stort sett bar snøen OK der snøscooterne gjennom vinteren hadde pakket sammen snøen, men utenfor hovedveien var snøen råtten og uten bæreevne. Heldigvis hadde også mer av snøen smeltet i sørhelningen opp mot toppen. Utsikten på toppen kunne sikkert vært bra mot Flåvatn hadde det ikke vært for at skydekket lå lavt.