Ekstremsport på veldig, veldig lavt nivå

Det virker som omtrent enhver topp på Nordmøre er et StikkUt-turmål, og Snøtinden var intet unntak. Jeg fulgte kjøreanvisningen fra www.stikkut.no , og ganske riktig så fant jeg et lite StikkUt skilt på en parkeringsplass i enden av en grusvei (30 kr bompenger) opp fra Ugelstad. Derifra var det bare å følge stien til toppen. I motsetning til de andre toppene jeg har vært på i dette området, kunne man ikke bare gå oppover og oppover til man var på toppen. Her måtte man faktisk litt nedover før den siste klatringen opp til toppunktet. Været var litt varierende, men uten de store nedbørsmengdene, og av og til kom solen igjennom. Det var flere andre som også benyttet dagen til topptur på Snøtinden. Selv hadde jeg fått følge av en amerikaner fra Minnesota som gjerne ville se ordentlig norske fjell. På vei tilbake kjørte jeg innom Elnesvågen og ble servert både kjøttkake og bløtkake.

Ny plass, nye nøkler og nye sjanser for at smekklåsen går i lås. Etter noen uker med venting fikk EBC sin boligavdeling endelig overrakt nøklene til sitt nye klubbhus i Impington like utenfor Cambridge. Klubbhuset trenger en liten overhaling før det er fullt ut operativt, bare garderobefasilitetene er igrunn i nærheten av EBC 2015-norm. Det vil si, smekklåsen fungerer også utmerket, noe EBC sin vaktmesteren fikk erfare cirka 30 minutter etter at alle andre hadde dratt tilbake til midlertidig base. En snill nabo lånte heldigvis ut sin litt for korte stige, slik at vaktmesteren såvidt fikk presset rompa sin gjennom et lite vindu i 2 etasje som tilfeldigvis stod åpent.

Etter å ha snirklet seg litt fram på en grusvei i Eidskogs grønne skoger stod det et lite falmet treskilt i grøftekanten og pekte mot dagens kommunetopp. Bilen ble parkert i en liten parkeringslomme på motsatt side. De første meterne var litt uff og æsj, for skoene og føttene var tørre, mens gresset som vokste over stien var langt, vått og ganske kaldt. Det tok ikke så lang tid før beina var like våte, men vi holdt grei fart oppover for å ikke komme for sent til brunch på Smedtorpet senere på dagen, så beina ble aldri kalde. Stien oppover var skiltet her og der, og ellers lett å følge. På toppen var det et høyt tårn som tydelig hadde sett sine bedre dager, men det var mulighet for å klatre til topps, og om ikke skyene hadde ligget tett så hadde nok utsikten over de grønne skogene vært bra.

På det store internettet fant jeg en side som anbefalte å starte turen  til Kjærranåsen ved bensinstasjonen i Kopstad-krysset. Uten å filosofere så mye mer over den saken, så parkerte vi bilen der og vandret i vei, over E18, videre langs fylkesvei 680, før vi fortsatte på asfalt bortover Kjærranveien. For travlere folk med mindre tid hadde det garantert vært mulig å parkere nærmere. Gresset på kjerreveien som ledet opp til toppen hadde vokst bra i sommer, så på et tidspunkt mistet vi minste motstands vei og måtte på godt og vondt bakse oss gjennom et fullmodent bringebærkratt. På toppen var det en liten lysning i den ellers tettvokste skogen og et lite bibliotek med toppturbøker, eller ihvertfall to. Vi fant en annen og bedre sti som krysset fram og tilbake ned fra åsen, der det til og med var satt opp tau for å holde seg i i de bratteste partiene.

Atlanterhavsveien forbinder Averøy med fastlandet. Etter å ha kjørt slalåm mellom  bobiler og turistfiskere, og i tillegg stoppet opp for at en møtende løpekonkurranse skulle passere, kom jeg meg over alle broene. Fotturen opp til Mekknøken startet fra en parkeringsplass med frivillig betaling opp fra Mork. Den første delen av turen gikk på bred sti og skogsbilvei. Der skogsbilveien stoppet fortsatte en sti hele veien til toppen. Det var nokså bra vær og flere andre som var på tur denne dagen. Jeg var på kommunetoppjakt, så jeg passerte både en barnefamilie og noen pensjonister på vei oppover. Etter å ha kommet opp de bratteste bakkene og over tåka, hadde jeg fri bane den siste, ganske flate kilometeren til toppunktet. I toppturboka så jeg at jeg absolutt ikke hadde vært førstemann opp til toppen i dag, noen hadde sogar hatt sin 79 tur til Mekknøken. Turen ned gikk ganske raskt. Før jeg igjen skulle kjøre slalåm mellom bobiler og turistfiskere langs Atlanterhavsveien, stop...

Jeg hadde tatt en god titt på veikartet før jeg startet kjøreturen mot Skåla, men det skulle visst vise seg at veiene og minnet ikke stemte helt overens. Etter å ha endt opp i et hyttetun innerst på en skogsvei, måtte jeg noe skuffende koble opp Google Maps for å friske opp hukommelsen og finne retningen. Etter å ha kjørt noen kilometer tilbake, finner jeg tilslutt bomveien (30 kr) fra Kortgården som leder til parkeringsplassen for Skåla. Det var sti merket med Stikk-Ut fra parkeringsplassen. Stien går først over en våt, liten myr og så opp gjennom skogen. Ikke så langt etter .... vannet kommer jeg til første snøfonn som må passeres. I tåka ser den kanskje brattere ut enn den virkelig er, og en liten stemme i bakhodet hvisker "du har gnagsår fra Kvannfjellet, det er tåke og vått og garantert ingen utsikt på toppen, og nå blir det bratt og glatt. Snu, bare snu, Skåla kommer ikke til å lage en tsunami i Moldefjorden med det første og du får sikkert nye sjanser til å krysse av t...

Jeg svingte av riksvei 64 på en plass der det var skiltet mot Syltesetra. Etter en kort stund på grusveien ser jeg det kjente Stikk-Ut merket på en parkeringsplass, og glad og fornøyd parkerer jeg bilen der. "Rart det ikke er flere som er ute på tur på en så fin dag som dette" tenker jeg, og snører på meg syvmilsstøvlene og legger i vei. Etter lengre enn langt oppover grusveien kommer jeg plutselig til en ny parkeringplass. Den er nesten full. Det er sommerparkeringen, jeg hadde visst brukt vinterparkeringen. Det er mer eller mindre jevn stigning hele veien fra stien tar av fra grusveien, og opp til toppen. Turen er igrunn ganske lettgått, ikke spesielt mye myr og heller ikke så mange steinrøyser å passere, men mulig det er finværet som spiller meg et lite puss idag. Fakta fra GPS'en: 9,9 km (840 hm). Tid opp: 1t 13 min, tid ned: 59 min. 2t 30 min tilsammen.