Ekstremsport på veldig, veldig lavt nivå

Et lite ærend i Drammen ble utvidet med kommunetopptur til Hvittingen i Holmestrand. Planen var å parkere ved fjøset ved Oreberg som virket som den plassen de fleste går ut i fra. Forsøkte først å kjøre ned Stokkeveien fra nord, men like før fjøset stod det et forbudt for kjøretøy-skilt som ble respektert. Snudde og kjørte tilbake til Gamle Sørlandske og forsøkte heller opp Vegata. Hele området ved fjøset var anleggsområde. Hvor glad bilen var i å kjøre på anleggsveg med grove stein vites ikke, men kom ihvertfall fram til planlagt startpunkt. Derfra var det bare å knyte på seg piggskoene, for veien videre var dekket av våt og speilblank is, før det nærmere toppen ble hard snø. Skogsbilvei hele veien til toppen, med jevn stigning og Z-form. Grått vær, men uten nedbør av betydning. På toppen var det et stort tårn, og et mye mindre utsiktstårn. I utsiktstårnet en bok til å skrive seg inn i. På tilbaketuren hadde det absolutt gjort seg med en sykkel hvis vegen hadde vært isfri. A, S, R...

Tur til Bislingflaka. I utgangspunktet en veldig enkel tur. Parkere bilen ved Myllsdammen, spenne på seg ski og følge veien til Bislingen fjellstue i preparerte løyper. Så enkelt kan man naturligvis ikke gjøre det, så vi fant fram teltet, pakket pulken og la inn en overnatting ved Bonntjernet - 500 meter før toppen. Der anla vi basecamp, og grillet pølser og pinnebrød på bål. Dagen etter fortsatte vi opp til toppen uten pulk og telt, forbi forfalte Bislingen fjellstue og videre til toppen. Topp preparerte løyper hele veien, bortsett fra at plussgrader hadde smeltet det øverste laget, og lagt et perfekt glassert lag på toppen som gjorde løypene nesten farlig raske. På toppen var det et kjentmannsmerke, men ellers stod Bislingflaka godt til navnet sitt uten alt for mye som viste at dette var det høyeste punktet. Returen gikk samme vei som vi hadde kommet opp. Med på turen var R, S. og A.

Helt nytt ti-år, og besøk på en kommunetopp som ikke lengre er kommunetopp. Svelvik har slått seg sammen med Drammen, men kommuneskiltene er fortsatt ikke tatt inn, og enda viktigere, Svelvik står fortsatt på kommunetopplisten min. Parkerte bilen ved skiltet tømmeroppstillingsplass - parkering forbudt, men antok at det verken ville være alt for mange tømmerhoggere eller parkeringsvakter i skogen på første nyttårsdag. Fulgte på magefølelse etter et skilt som pekte vei mot Tårnet, selv om sporet på GPS'en ganske snart viste at dette ikke var korteste vei. Skammen over å snu vokste seg raskt større enn ønske om å gå korteste linje, så fortsatte ufortrødent videre på den stien vi hadde startet på. Det var en god blanding av snø og is, og bar sti på vei oppover, så farten på turen ble deretter, når det enten bare er tillatt å gå på snø/is eller sti, avhengig av hva det er minst av. Ved Hellumvannet ble det en liten rast med konsumering av varm saft og julens kakerester. Kom etterhver...

På førjuls hyttetur til Haglebu og dermed en ypperlig mulighet for en siste kommunetopp før 2020. Ikke verdens beste planlegging, og det skulle vise seg allerede før man hadde kommet seg ut av bilen. Bompenger på 30 kroner, som kun kan betales med bankkort, kan stoppe selv den mest ambisiøse kommetoppsamler. Heldigvis kom det en ålreit brøytebilsjåfør, som med sitt årskort slapp bilen forbi automatbommen opp Mytevegen til parkeringsplass ved Holmevatn. Skituren innover begynte i preparerte løyper. Løypene var litt for komfortable, så ved første kryss ble preparerte løyper foretrukket framfor korteste løype. Dette skulle man betale for senere med egen løypetråkking nord for Buvatn til Gørrbu. Fra Gørrbu og til Hallingnatten var det heller ingen spor, men det var mer som forventet. Snøforholdene varierte fra 30-50 cm løssnø, til et fint lag med styresnø høyere oppe. Navigasjonsutstyr på turen bestod av gode gamle Garmina, som 900 meter før toppen besluttet at nok var nok på denne ture...

3 kommunetopper på rad, Ålesund, Sula og denne gangen nesten opp på Skodje sin. Startpunktet for turen ble lagt til Høgsetra, hvilket kostet 40 kroner i bompenger for å slippe 1.3 km og 150 høydemeter. Definitivt verdt det.. Fra Høgsetra var det nylig anlagt en bred fjellveg det første strekket. Ikke spesielt vakkert, men vegskråningen gror nok snart til igjen. Ved høyeste punktet på vegen, tok det av en sti som gikk videre. Herifra føltes det litt mer som å være på fjelltur. Kom etterhvert fram til en varde som var merket med Frostadtinden og korrekt høyde. Her satt det også en mann som tilbød kjeks og hjalp til med det obligatorisk toppbilde. Tok den samme veien tilbake. Vel tilbake viser det seg at toppen jeg var på ikke var høyest - det var bare et lureskilt - faktisk topp var 500 meter videre langs ryggen og 7 meter høyere. Nedtur. Flaks i dårlig planlegging er at Haram sin høyeste topp ikke ligger så langt unna, sånn at jeg allikevel må tilbake til dette området.

Etter topptur til Vasstrandfjellet i Ålesund, var det duket for andre kommunetopp på rad. Denne gangen gikk turen til Vardane i Sula, rett på motsatt side av Borgundfjorden for Ålesund. Kjøreturen gikk nærmere bestemt til toppen av Langevåg der det var en utfartsparkering for Tverrfjellets topper. Med på turen var det godt selskap av to andre tunnelinspekstører som trengte litt sol og frisk luft. Fra parkeringsplassen gikk vi på sti rett oppover. Halvveis opp følger vi plutselig bekkedrag og dyretråkk i stedet for stien, men vi finner den fort igjen. Samtidig som vi finner igjen stien, letter også tåka som har dekket for utsikten. På toppen viser Møre seg igjen fra sin absolutt beste septemberside, men nærmest vindstille og skyfri himmel. Turen ned igjen blir gjort som en rundtur rundt Molværsvatnet, via Von-hytta som bare er åpne på røde dager. Neste nede møter vi ettermiddagsrushet av turgåere som er på vei oppover.

Etter å ha vært flere arbeidsuker i Møre, ble det tilslutt en uke med passelig nærhet til nye kommunetopper som kunne bestiges utenfor arbeidstid. Ukas første topp ble Vassstrandfjellet i Ålesund. Joggesko og lett oppakning ble lagt inn i bilen, litt nødproviant av typen brus, sjokolade og banan ble kjøpt inn, og litt senere enn planlagt kjørte jeg avgårde mot sørsiden av Brusdalsvatnet. I en parkeringslomme i bunnen av en skogsbilveg nær utløpet av Vasstrandelva ble bilen parkert. I veldig lett jogg, men allikevel med nær maks puls, gikk det jevnt oppover langs skogsbilvegen til Langevatnet. Etter Langevatnet var skogsbilvegen slutt, men stien videre til toppen var tydelig og lett å følge. Selve Ålesundtoppen ligger 75 meter før det høyeste punktet. De obligatoriske toppbildene ble tatt ved kommunetoppen, før det ble pause på hovedtoppen der sedvanlige høflighetsfraser om ekstremt pent vær ble utvekslet med en annen toppturgjenger. Før jeg gikk samme rute ned igjen, ble det tid til...