Gå til hovedinnhold

turrapport fra haute route

Haute route er navnet på den mest kjente skituren i alpene. Skituren starter i Chamonix og slutter ved foten av Matterhorn i Zermatt. På veien krysser man fjellpass, går på isbreer og kommer opp på fjelltopper i over 3700 meters høyde. Om nettene sover man i hytter som er bygd på de merkeligste steder i fjellheimen.

Kveldsutsikten fra hyttene

For å slippe å falle ned i bresprekker om det skulle bli mye tåke på turen, var det engasjert en guide fra Chamonix til å vise vei. Han kom kjørende i VW Transporteren sin, og som forventet var denne bilen fylt opp med turutstyr og seng i bagasjerommet. Han plukket ut sekken sin for skiturer, og så var turen i gang.

På vei til Chamonix

Første etappe gikk fra toppen av Grand Montets til Refuge D’Argentière.

En ganske kort distanse, men i motsetning til en annen turgruppe som vi passerte, ble skiferdighetene våre vurdert som gode nok. Turen var i gang, været var bra og alle var glade.

En annen gruppe på tur...

Andre etappe gikk fra Refuge D’Argentière, over Col du Chardonnet, forbi Cabana de Trient og ned til landsbyen Champex.

Mulig at den positive vurderingen av skiferdighetene dagen i forveien hadde gått litt til hodet på oss, for i den første bratte oppoverbakken, snublet F. idet han forsøkte på en elegant kick-turn. Førstehjelpsskrinet måtte fram for å dekke til skrubbsårene som oppstod i det mer eller mindre vellykkede forsøket på å stoppe opp akingen før bunnen av bakken.

Skikjøring ned Col du Chardonnet.

Tredje etappe startet med taxi fra Champex til Verbier og deretter tre skiheiser, på med skiene, over Col de la Chaux og Col de Momin, opp på Rosablanche (3336 moh) og ned til Cabane de Prafleuri.

Tiden nede i lavlandet og sivilisasjonen ble brukt til å fylle opp sekken med rarieteter for motvirkning av gnagsår fra telemarkskoene. Fire Compeed ble umiddelbart plastret på utsatte steder på foten, og tapet godt på plass med sportstape. Dette ble såpass vellykket at det ble sittende fast på fotende resten av turen.

Oppover og oppover, men med gnagsårene under kontroll!

Fjerde etappe gikk fra Cabana de Prafleuri, travers langs Lac des Dix, lunch på Cabana des Dix, opp til La Luette (3548 moh) og tilbake til Cab des Dix.

Guiden vår hadde ikke mye tro på en ekstratur opp til La Luette. Flatt lys og dårlig snø mente han, men det skulle vise seg at skydekket åpnet seg før nedkjøringen, og om snøkvaliteten tok han også feil. Mulig han prioriterte å hvile på hytta, i stedet for å danse nedover fjellsidene.

Mot toppen!

Femte etappe gikk fra Cab des Dix, over Pigne d’Arolla (3790 moh), ned til Cab de Vignettes.

Pigne d’Arolla var turens høyeste punkt med sine 3790 meter over havet. Utsikten til 4000-meters toppene rundt var fantastisk hvis man hadde pust igjen til å nyte utsikten.

Så glad for å være på toppen av Pigne d`Arolla

Sjette etappe gikk fra Cab de Vignettes, over Col de Evèque, ned Haut Glacier de Arolla og opp til Cab de Bertol.

Cab de Bertol er en meget spesielt beliggende hytte. Når den ble bygd var ett kriterie at den skulle ligge slik til at en amatørklatrer måtte ofre både svette og tårer for å komme opp dit. Nå er det bygd stiger og trapper for å komme opp, men fortsatt er det slik at det hjelper godt på psyken å være knytt inn i tau for å komme seg opp og ned. To personer som skulle ned, ble bundet inn i tau, og guiden vår puttet resten av tauet innenfor jakken sin og klatret ned sammen med dem… Tror det kalles psykologisk sikring.

Bertold-hytta - og det er brattere på andre siden!

En god samling med sure sko

Sjuende og siste etappe gikk fra Cab de Bertol, opp til Tetè Blanche (3707 moh), og derifra 2000 meter nedover til Zermatt.

Den siste dagen var den mest fantastiske. Det hadde snødd i løpet av natten, så skiforholdene fra toppen av Tetè Blanche og ett stykke nedover var suverene. Været var strålende, og stemningen etter 6 dager på tur var fortsatt veldig god. Jo lavere man kom, jo mer vårlig ble det.. I Zermatt ble turen avsluttet med lunch bestående av Rüsti på en terrasse i godt varmt vær.

Gruppebilde

Noen går oppover, vi kjører nedover!

I følge Google Earth var turen på ca. 90 km, med 6750 høydemeter opp og 10000 høydemeter nedover med ski på beina.

Og der var turen slutt!

Kommentarer

M sa…
Hørtes ut som en fin tur med en lettere utbrent yrkesguide.
Gjermund sa…
Tror faktisk det var en fin tur for yrkesguden også - selvom han kanskje hadde valgt en fjelltopp i Pategonia om han fikk velge fritt...
Erlend sa…
Vanvittigt fint det øversta bildet!!
Gjermund sa…
Skal bringe den kommentaren videre til fotografen - som har gitt EBC tillatelse til å publisere bildet :)
Det er forøvrig ikke kveldsutsikt, men tidlig morgen...

Populære innlegg fra denne bloggen

tour de ski: haukelisæter - ådneram

Haukelisæter – Ingelsvatn Årets påskeskitur startet ganske sent på palmesøndag, nærmere bestemt i seks-tiden, men først etter å ha fylt opp magen med suppe og fjellburger på Haukelisæter. Bilen ble stående igjen der. Det var forholdsvis mye vind, noe som gjorde de mange kiterne i område glade. Vi fulgte kvistet-løypene til Ingelsvatn. Der ble det avgjort at teltet skulle slås opp, i stedet for å prøve å komme seg fram til Holmvassbu denne kvelden. Ingelsvatn – Bleskestadmoen I løpet av natten hadde snøen fryst og de første kilometerne til Holmvassbu gikk raskt unna på skaren. Skismøringen forsvant i løpet av de første meterne, men med elegant skøyteteknikk med sekk gikk det i hvert fall raskt å komme seg over vannene og nedover bakkene. Fra Holmvassbu ble snøen gradvis mykere, og nedover dalen til Bleskestadmoen begynte det å bli vanskelig å styre skiene. Denne utviklingen fra hard til myk snø skulle gjenta seg de neste dagene, men det var i hvert fall nok snø. En bekk før Bleskesta...

østentorøysa - fredrikstads høyeste punkt

Østentorøysa i Fredriksstad ble den 10. offisielle kommunetoppen, og den ble besteget med sykkel i godt Østfoldvær. Turen startet på Greåker, noe som strengt tatt ikke er nødvendig, men veldig praktisk når det er der man befinner seg i utgangspunktet. Fulgte asfaltvei inntil det kom en vei til venstre som heter Vikanetoppen. Denne veien fulgte jeg inntil det var en sti til venstre igjen. Trodde i utgangspunktet at denne veien skulle føre direkte til toppen, men der tok jeg feil, og måtte gå etter GPS gjennom kratt og kjerr for å finne betongelementene som definerer det høyeste punktet. På vei tilbake fant man den stien som man i utgangspunktet hadde tenkt å bruke opp på toppen, men måtte gå gjennom en hage for å komme ut på veien igjen. I tillegg til meg, var det det også mygg på det høyeste punktet i Fredrikstad. Fakta fra GPS'en: 44,4 km (510 høydemeter) - 65 min fram - 50 min tilbake - 10 min leting etter toppen - og grunnen til at det gikk raskere å sykle tilbake enn å ...

altius!

Forbedring/forverring sammenlignet med 2006. Da er konklusjonen fra 10-kampanalysen klar, og resultatene er oppløftene! Samlet sett er jeg på en oppadgående kurve... se bare den positive endringen i høyde...