Påsketur 2026
En relativt klassisk påsketur med start på Finse og mål på E134. Kom opp med toget på lørdag, og gikk ikke så mye mer på ski den dagen enn fra Finse stasjon til Finsehytta. Astrid rakk allikevel å brekke en stav - karbonstaver egner seg ikke som fjellskistaver. DNT hytta på Finse er godt utstyrt, og hadde nye staver til salgs i resepsjonen, så det løste seg fint.
Hardangerjøkulen
Med start og slutt på Finsehytta gikk vi opp til Jøkulhytta på Hardangerjøkulen. Der oppe blåste det såpass godt at det ikke fristet med en reprise på Eidfjord og Ulvik sine kommunetopper. Lunchen ble spist inne i Jøkulhytta, før vi testet skiteknikken nedover på noe vindblåst snø tilbake til utgangspunktet.
Finsehytta - Kjeldebu
En god etappe langs kvistete ruter som vi delvis hadde gått tidligere på vei til Krækkja. De fleste andre som startet fra Finse skulle til Krækkja, mens vi tok av fra de mest oppgåtte sporene på Finnsbergvatnet og pekte nesen litt mer i retning Kjeldebu og motvinden. På Kjeldebu delte vi B-hytta med en DNT-gruppe som var ute på tur. Vi fikk vårt eget 3-mannsrom og en madrass på gulvet. DNT-gruppa gjorde et forsøk på å brenne ned hele hytta ved å tørke ved på toppen av ovnen i tørkerommet, men vi fikk avverget forsøket etter at tørkerommet kun var røyklagt.
Kjeldebu - Sandhaug
Påskeferiens lengste etappe, men delt opp i to med lunchpause på Dyranut. Det var snø og surt på vei ned mot Dyranut. En liten stund så det ikke så lyst ut med tanke på å få komme inn og spise mat på turisthytta da vi kom før åpningstid og midt i frokostoppryddingen. Men betjeningen var hyggelig og lot oss få sitte i sofaen og spise medbrakt polarbrød og knekkebrød, og fikk salg av brus og kaffe. Termosen fikk også et påfyll. Andre del av etappen var lengre, men litt medvind hjalp fint. På Sandhaug ble det servert reinsdyrslasagne til middag.
Sandhaug - Litlos
Dette ble en lang dag i motvind, der historiske værdata fra Sandhaug viser frisk bris med liten kuling i kastene. I tillegg var det plussgrader og vanskelig å få feste, selv med rødt klister. Altså ikke de artigste forholdene å gå på ski i, Så selvom etappen ikke var av de aller lengste ble gåtiden en av turens høyeste. Undeveis lånte vi bort litt teip til en tysker som hadde problemer med fellene, noe han høyt og tydelig fortalte om under middagen, uten at han skjønte at det var oss han hadde fått teipen fra. I den siste nedkjøringen til Litlos gikk det fra å være polert og bakglatt, til å bli sugeføre delux. Men vi kom fram.
Litlos - Middalsbu
I løpet av natten hadde det snødd, og plussgrader var igjen blitt til noen få minusgrader. Gårsdagens røde klister var ikke akkurat perfekt smøring, og det ble en dag med mye kladder under skiene. I bakkene opp fra Litlosvatnet var det praktisk, men over Holmavatnet hadde det vært veldig fint med bedre glid. Gårsdagens motvind var nå blitt til en snill medvind, med unntak av at det var surt å sette seg ned for lunch. Vindsekken ble benyttet for første og eneste gang under turen. Nedoverbakken fra Holmavatnet til Middalsbu kunne nok være ordentlig morsom, men grått vær og flatt lys gjorde at den vindblåste snøen ble ekstra utfordrende. På På Middalsbu var vi alene den første natten.
Middalsbu basecamp
Middalsbu ble benyttet som basecamp for kommunetopptur til Sandfloegga. Noe utdaterte værmeldinger viste at det skulle være et værvindu egnet for topptur tidlig på dagen. Vekkeklokka ble stilt til 06:30, og utenfor hytta var det blå himmel. Fellene ble satt på skiene, og turen startet oppover Trossovdalen. Det var ypperlige forhold, med fast vindblåst snø som bar godt. Litt oppover dalen var det enkelte partier som var blåst isete, men dette var begrenset til de mest utsatte plassene. Oppover i dalen kunne man se at toppen var dekket av skyer, og på rundt 1500 meter begynte det å tetne til. Når det begynte å gå litt nedover til 1591-vannet var det ordentlig tett. I tåka kunne det skimtes noen sprekker i snøen, og jeg fikk en uggen følelse som gjorde at jeg stoppet opp og var nær ved å snu. Jeg bestemte meg for å spise Vestlandslefsene som jeg hadde i sekken. Mens jeg spiste, lettet været litt og jeg kunne konstantere at jeg hadde kurs rett utfor en vegg av is. Det lille opplettet, samt dekning på mobiltelefonen med detaljert kart, gjorde at jeg fant en vei rundt isveggen, og kunne fortsette den siste kilometeren til toppen. På toppen var det naturlig nok ingen utsikt, men heller ikke mer vind enn at det gikk helt fint å ta av fellene, drikke en kopp varmt vann og ta de obligatoriske toppbildene uten å fryse på fingrene. Turen tilbake var å følge GPS-sporene, med enkelte snarveier der jeg hadde bommet litt oppover. De siste 5 kilometerne ned Trossovdalen var ren cruising i akkurat passe bratt bakke. Nede ved hytta hadde det blitt bygd hoppbakke, påskeharen hadde gjemt en pakke smågodt ved en skistav, og bekken forbi hytta hadde blitt godt og grundig utforsket. Når snøværet gjorde sin ankomst ble det en lang hviledag inne på hytta, med Fjell og Vidde-kryssord, og Hey that is My Fish-spilling.
Middalsbu - E134 Austmannalia
I løpet av natten hadde det snødd godt, anslagsvis 30 cm med nysnø hadde lagt seg over snøscootersporene fra dagen før. Det ble en tidlig start, vekkeklokka var stilt inn på 05:45 for å være sikker på å rekke Haukeliekspressen. Ned bakken til nordsiden av Valldalsvatnet kunne vi følge sporene til to karer som hadde kommet til Middalsbu kvelden før. Men der tok vi de igjen, og langs Valldalsvatnet måtte vi tråkke sporene selv. Revesporet som gikk langs veien et langt stykke var ikke til mye hjelp. Utmarsjen langs veien føltes drøy, men vi holdt god fart, så busstiden var aldri i fare. Når demningen dukket opp i syne kom motivasjonen tilbake og snøen som hadde kommet i løpet av natten gjorde at det gikk greit å skli hele veien ned til E134. Det ble ca. halvannen time med venting før Haukeliekspressen dukket opp, og kolonnekjøring over fjellet i forkant av stormen “Dave”.
Kommentarer