Ekstremsport på veldig, veldig lavt nivå

Vi tok hurtigbåten fra Drøbak til Håøya, og ble lurt av RuterBillett som mente vi skulle betale for 4 soner, enda det bare skulle være to. Selv om prisen ble høyere enn den skulle være, så brakte hurtigbåten oss raskt fram til øya. På gressplenen i Sagbukta tok vi lunch før vi startet turen sørover og oppover langs rødmerket sti. Stien gikk i variert skogsterreng, og den var lagt utenfor et hekkeområde for havørn. De siste hundre meterne opp til toppen gikk utenfor sti. Vi gikk ikke videre til batteriene sør på øya for å se på utsikten, men tok samme vei tilbake. Mens vi ventet på rutebåten fant vi ut at vi kunne ha tatt båt direkte fra Vollen, og det ble litt bading. Vi slapp å betale for båtturen tilbake fordi vi allerede hadde betalt for mye.

Pappa pakket sekker og poser med polvotter og gummistøvler inn i bilen. Alt som mamma dagene i forveien hadde gjort klart ble krysset av og sjekket inn for en ukes ferie til noen forblåste øyer utenfor Skottlands vestkyst. Bare pappas allværsjakke ble hengende på en knagg i gangen, for det var tross alt ikke bruk for den i en varm bil på vei til flyplassen. Hvordan skal dette gå? Følg med, følg med.... Fredag - Fasten your seatbelt! Vi går inn for mellomlanding i Glasgow og skal på Holiday Inn hotell-til-hotell tur. Med oppakning for en uke krysser vi strie veier og i lyset fra tusen lyktestolper navigerer vi oss etterhvert fram til riktig hotell. Stuptrøtte kaster vi oss ned i senga, leser 2 og en halv Thomas Toget bok og sovner. Lørdag - Reisen til de ytre Hebridene fortsetter i strålende solskinn, i et propellfly, over skyene. Flyet dumper etterhvert ned på flystripa på Benbecula, der vi får nøyaktig 5 minutter på å finne leiebilen, en Peugeot. Siden øygruppas eneste bilforha...

Vi kjørte til Espestøl og stoppet bilen på snuplassen der. To raggete geiter kom for å si ifra at parkeringsplassen ikke var ment brukt til parkering, men R. ble igjen for å passe på sovende barn og om nødvendig flytte bilen. Jeg småjogget videre på ganske nylig brøytet vei til jeg var rett sør for toppen. Derifra ble det vassing og kaving i snø til knærne forbi en hytte og opp til toppen. For å forsere en bekk måtte jeg balansere over en liten demning, og etter den ble det litt klatring i snøen opp en liten skrent. Ingen spesiell utsikt å snakke om fra Kristiansand høyeste topp. Turen ned fra toppunktet gikk selvfølgelig raskere da det nå var tråkket spor og det bare var å ake ned de bratteste partiene.

å snødekte veier kjørte vi oppover fra sølvgruvene til Knutehytta og parkerte der. Klok av skade fra turen til Hurum, gikk vi ikke for første og beste gjensnødde sti mot toppen, men fulgte veien et stykke for å se om det fantes en bedre sti opp. Det gjorde det selvfølgelig ikke, så igjen ble det en tur gjennom skogen for å komme tilbake til stien. Noen hundre meter før toppen ble basecamp satt opp, og det ble gjort to toppstøt. Jeg gjorde bestigning nummer to, og kunne både følge spor på GPS’en og spor i snøen på vei oppover fra basecamp. Med litt vind og snø i lufta var fingrene kalde når fotoapparatet skulle fiskes fram for å dokumentere toppunktet. Samtidig som bilder ble tatt dukket det plutselig også opp en annen kar som var der og jobbet på de forskjellige installasjonen som er bygd på Jonsknuten. Samtidig som jeg gjorde toppturen min, ble basecamp pakket sammen, og til samme tid, men på forskjellig sted gikk, begynte vi å gå, skli og ake oss tilbake til bilen i 5-10 cm med snø...

Turen startet fra fv289, på parkeringsplassen til det som blir kalt Sandstien, vest for Stikkvannskollen. Godt utstyrt med to GPS’er trodde vi det skulle bli en smal sak å finne denne kommunetoppen før juleselskap i Drammen senere på dagen. Den første biten av turen gikk på bred grusvei. Når den begynte å avvike for mye fra kursen mot toppen, tok vi av på en steinete, men fortsatt bred sti som ledet mer i riktig retning. Når denne stien igjen gjorde en sving, og en mindre sti hadde retning rett mot toppen, valgte vi selvfølgelig nok engang å gå for strakeste veien. Dette skulle vise seg å være et blindspor, stien ble smalere og smalere og tilslutt forsvant den helt. Gjennnom kvist og kvast fant vi tilbake til hovedstien igjen, og da vi endelig kom tilbake på den fulgte vi den resten av turen. Vi var ikke alene når vi kom til toppen, det var flere andre som 2. juledag også ville til topps i Hurum og se mot Oslofjorden. Den ekstra tiden som vi hadde brukt gjennom skogen på vei opp, gjo...

Ett år etter forrige tur i samme området var vi igjen tilbake til Elgklev øst for Ørsjøen og forsøk nummer to på å komme til topps i Halden. Denne gangen var sykler byttet ut med joggesko for å redusere sjansen for tekniske problemer. Skogsbilveien innover var fri for snø og is, i motsetning til forrige gang da da det ble både knall og fall på det glatte underlaget. To fettere fra Halden var huket inn som kjentmenn for å sikre at farten ble holdt oppe både fram og tilbake. Joggeturen innover gikk i hakket over snakkefart inntil vi tok av fra skogsbilveien for å krysse over til toppunktet. Et par grøfter måtte krysses og dette bød på en liten utfordring for de med korte ben eller dårlig spenst hvis man ikke ville bli våt på beina. Toppunktet lå midt i et hogstfelt med et gammelt, ustødig jakttårn som kjennemerke. Utsikten var trær og mer trær så langt øye kunne se. Så gikk turen tilbake til bilen og videre til julemiddag.

Det virker som omtrent enhver topp på Nordmøre er et StikkUt-turmål, og Snøtinden var intet unntak. Jeg fulgte kjøreanvisningen fra www.stikkut.no , og ganske riktig så fant jeg et lite StikkUt skilt på en parkeringsplass i enden av en grusvei (30 kr bompenger) opp fra Ugelstad. Derifra var det bare å følge stien til toppen. I motsetning til de andre toppene jeg har vært på i dette området, kunne man ikke bare gå oppover og oppover til man var på toppen. Her måtte man faktisk litt nedover før den siste klatringen opp til toppunktet. Været var litt varierende, men uten de store nedbørsmengdene, og av og til kom solen igjennom. Det var flere andre som også benyttet dagen til topptur på Snøtinden. Selv hadde jeg fått følge av en amerikaner fra Minnesota som gjerne ville se ordentlig norske fjell. På vei tilbake kjørte jeg innom Elnesvågen og ble servert både kjøttkake og bløtkake.